What if...?

Av å til slår tanken meg, what if?

Hvordan ville livet mitt vært om jeg ikke hadde vært syk?
Første gangen jeg begynte å bli skikkelig syk jobbet jeg som kokkelærling. Ville jeg fortsatt vært kokk hvis helsa ikke satte en stopper for det? Ville jeg ha nådd målet mitt om å jobbe på plattform eller båt?

Tenk hvor annerledes ting hadde vært da. Hvis det hadde gått den veien ville jeg sikkert hadd en økonomi som ga meg litt frihet. Så kanskje jeg ville ha reist litt. Jeg liker å reise,  men har fått gjort for lite av det.

Men om jeg ikke ble frisk der, kanskje jeg hadde blitt frisk når jeg studerte til å bli styrmann? Da hadde jeg nok jobbet på båt nå. Aller helst i supply eller i varmere strøk. Tenk hvor spennende det hadde vært.

Ville jeg ha vært en annen person om jeg ikke hadde gått gjennom dette? Gladere? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Jeg er egentlig en ganske glad person allerede og lar meg ikke knekke særlig fort. Det er kanskje en nødvendighet med det livet jeg har levd? Det hjelper jo ikke å grave seg ned og synes synd på seg selv, det eneste som hjelper er å fokusere på det positive og gode i livet.

Men det hadde vært fint å vært et produktivt menneske, tjene sine egne penger og ha noe å gjøre hver dag. Det savner jeg. Og jeg skulle gjerne ha vært kokk eller styrmann. Begge de tingene virker spennende.

Men det er vanskelig å se for meg hva som ville vært annerledes uten sykdommene. Etter over 20 år som syk så er det på en måte en så stor del av meg at jeg klarer ikke forestille meg livet uten.

Uten dette ville jeg nok vært en "svakere" person. Motgang gjør man sterkere. Ville jeg ha fortsatt å være den forsiktige lille bæsungen jeg var som liten. Den som skrek for alt og ble mobbet? I såfall er jeg glad for at jeg er syk.
Det er bedre å være sterk og syk, enn svak og redd for alt.

En annen ting jeg lurer på er om jeg og exen ville ha blitt sammen igjen hvis han enda hadde levd. Vi var gode venner etter forholdet tok slutt og av å til virket det som om vi vokste mot hverandre igjen. De grunnene som gjorde at vi gikk hver til oss forsvant med årene og vi ble bedre og bedre venner.
Han var min beste venn, men om det bare er savnet som prater eller om vi virkelig var på samme vei igjen vet jeg ikke.

Men hvis, ville jeg da hadd fått oppleve det å bli mor?
Jeg vet jo at jeg sliter med å bli gravid, men med en partner så er det jo hjelp å få i Norge. Som singel som jeg er, så vil jo legene ikke prøve å finne ut hvor problemet ligger engang. Jeg får utdelt Pergotime og beskjed om at fungerer ikke det så vet vi ikke hva vi skal gjøre. Det kan jo ikke være bare meg her i verden som sliter med å få eggløsning? Jeg vet jo at det finnes sprøyter og sprayer, hvorfor får jeg ikke prøve det? Hvorfor har det noe å si at jeg er singel? Er det bedre å gå inn i et dårlig forhold for å få hjelp her? Hvorfor er det bedre?

Men tenk, hvis jeg hadde jobbet som kokk eller styrmann,  vært sammen med exen og hatt en familie nå. Hadde jeg vært lykkeligere da? Eller klarer jeg meg uten mann og barn, uten jobb og ansvar og likevel være lykkelig å leve et godt liv?

Det er spørsmålet jeg jobber med for tiden. Det ser vanskelig ut å få barn, selv om det er mitt høyeste ønske her i verden. Jeg får ikke adoptere som singel, det ser ut til at jeg ikke kan få selv. Og såvidt jeg vet så er man ikke særlig populær som fostermor heller uten mann. Så da blir det bare meg og hundene. Er det nok??? Jeg er ikke sikker...

Tanken som slår meg er; kan ikke en eneste ting i kroppen min fungere som normalt?

Det er det som er så skummelt med å leke "what if" leken. Gresset ser ofte så mye grønnere ut på den andre siden og jo grønnere det er der, jo gråere virker mitt gress.
Men livet er som det er,  man må bare gjøre det beste ut av det. Og det er det jeg prøver på, for det grønne gresset på den andre siden kan jeg aldri nå, så jeg får gjødsle og gjøre det beste for meg.

Kanskje jeg til slutt får grønne fingre?
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.