Kajakk

I dag var det en kajakkpadler rett utenfor kaia vår. Åhhh, som jeg misunner han. Det er noe av det jeg savner mest etter armene begynte å verke. Jeg hadde drømt om å ta kajakkurs i mange år før jeg endelig fikk gjennomført det. Men som vanlig hadde jeg uflaks. Jeg tok kurset på høsten og sommeren etter kjøpte jeg kajakk, tørrdrakt og alt det andre utstyret. Desverre var det den sommeren jeg begynte å plages skikkelig med armene og utmattelsen kom tilbake etter et og et halvt år med ganske grei form.

Fram til da hadde jeg hatt det jeg trodde var senebetennelser x-antall ganger i året. Men med litt hvile av armene, betennelse dempende og håndleddsstøtter så ga det seg i løpet av en uke eller to. Men denne sommeren gikk jeg med smerter i et par måneder, totalt utslitt og når jeg så begynte å bli bedre så var sesongen nesten ferdig.

Dermed fikk jeg bare nyte naturen og stillheten fra kajakken et par ganger. Og i februar året etter gikk armene mine bananas og etter det har kajakk bare vært en drøm.

Men snart skal jeg klare å padle kajakk, nyte vannet som trikler langs skroget, fuglene som bader finværet og hvis jeg er ekstra heldig så ser jeg kanskje ørna på fiskejakt?

Uansett er det noe helt eget med å være ute på sjøen i kajakken. Det er nesten som meditasjon. Vanskelig å forklare,  men jeg blir nesten salig av å være på sjøen. Kjenne saltlukten, få sjøsprøyt i ansiktet og vinden som leker seg rundt meg.

Jeg gleder meg også masse til å leke meg med fotoapparatet. Du kommer mye nærmere dyrene i en kajakk enn det du gjør med en bråkete motor. Og her bruker det å være fullt av lundefugler, så jeg drømmer om noen gode bilder av dem. Gjerne dykkende eller akkurat kommet opp med fisk i det fargeglade nebbet sitt. Jeg tror kajakk er perfekt for meg. Jeg kan ikke se noen bakdeler og hundrevis av fordeler. Jeg gleder meg masse til å padle!

Nå er jeg kanskje litt mer glad i havet og det som har med vann å gjøre enn de fleste. Jeg har aldri hatt vett nok til å være redd på havet,  men jeg har respekt for kreftene som hører med. Jeg legger ikke ut på sjøen i all slags vær, jeg er ikke helt blåst heller...

Men bare det er vann med i bildet, så er jeg med på det aller meste. Alt må testes ut, og skal testes ut med tiden. Må bare finne ut hvor energien min har gjemt seg først.
Jeg drømmer om å svømme med delfiner og haier (aller helst i bur), være nært innpå hvaler, dykke og gjerne seile en lang tur. Men må lære meg å seile først. Rafting er også en drøm eller en plan, det kommer an på hvordan man ser på det. Må bare bli frisk eller bedre først.

Men nå er det jo under ei uke til jeg nok en gang skal på sykehuset. Kanskje de finner ut noe denne gangen?
Uansett så er jeg utrolig heldig som for tiden har leger som står bak meg og pusher på, som ikke lar spesialistene gi meg opp selv om de ikke finner noe på den første undersøkelsen.
Det er langt fra alle som har det slik, og jeg tenker ofte på dem. Jeg har selv vært der og vet hvor vanskelig det er. Ikke nok med at man er syk, men legene gir deg opp med en gang. De prøver ikke å se hele personen foran seg, de ser bare den lille delen de er spesialist på. Og får de ikke utslag på blodprøvene eller i undersøkelsen så blir du sendt tilbake til fastlegen med beskjed om at de finner ingenting å kan ikke hjelpe. 
Så jeg vet å sette pris på de legene jeg har bak meg nå. De gir ikke opp, samme hva...

Så nå håper jeg bare de finner et svar snart og en eller annen behandling som hjelper meg.
Jeg har et liv som venter på meg. En kajakk som trenger trim. Venner som savner meg. Et arbeidsliv jeg gjerne skulle deltatt i. Og et ønske om familie og barn som vil være mye enklere hvis man var frisk.

La meg bli frisk og om ikke annet få oppfylt mitt høyeste ønske. La meg få oppleve å bli mor! Vær så snill...!