Diagnose? Dercum syndrom?

Hvis man kan tro legene så har de ENDELIG funnet ut hva som feiler meg. Jeg har noe som heter Dercum syndrom. Det er visst revmatisme i fettvevet.
Diagnosen forklarer flere ting; hvorfor armene mine hovnet opp og ikke går tilbake til normalen. De er visst ikke hovne, det er en opphopning av fettvev. Den forklarer også hvorfor jeg bestandig blir verre når det er væromslag, de fleste med revmatisme føler nok det. Den forklarer også utmattelsen, bomull følelsen i hodet, de dårlige tennene, hvorfor jeg ikke går ned i vekt ved hjelp av normale metoder. Diett har INGEN effekt på meg. Trening gjør heller ikke særlig mye, men musklene får jo kjørt seg så jeg prøver å trene så mye jeg kan.

Bakdelen med dette er det at dette er en kronisk sykdom som veldig få vet noe om. Den er visst sjelden og det har blitt gjort lite forskning på det området. Jeg kan visst bare forvente meg å bli dårligere, men jeg håper enda på en kur.

Jeg vet ikke så mye om dette. Jeg fikk beskjeden over telefon, men skal til legen så snart jeg kommer hjem fra hytta. Og regner med at jeg får vite mer da. Jeg håper det finnes noen støttegruppe eller noe slikt slik at jeg får pratet med noen som vet noe om det. Jeg prøvde å søke på nettet, jeg fant noen utenlandske grupper, men ingen norske. På Facebook fant jeg en amerikansk gruppe som jeg meldte meg inn i. Men jeg har ikke hatt energien til å lese meg gjennom den. Men så snart jeg klarer det så skal jeg gjøre det.

Jeg må innrømme at jeg er spent på hva dette betyr for meg. Kan jeg bli bedre? På nettet står det at behandlingen er symptomatisk, noe som i mitt tilfelle vil si smertestillende medisiner. Ingen kur, og de fleste faller ut av arbeidslivet. Men hva kan jeg gjøre? Slik det er nå så kan jeg ikke jobbe, jeg kan knapt pusse tennene selv.

Legen min sa at det var tre typer medisin som brukte å fungere på denne sykdommen, men vi må prøve oss fram for å finne den som er rett for meg.
Jeg er nå på dag to av den første typen. Medisinen brukes normalt til epilepsi, men den skal visst fungere på meg også. Men foreløpig kjenner jeg ingen effekt. Men håper på at den vil komme seg i løpet av de nærmeste dagene. Litt søvn hadde gjort seg.

Jeg lurer også på om jeg enda har ME. Jeg har ingen anelse. Det hadde jo vært greit å kvitte seg med en diagnose.

Ellers så skjer det lite hos meg. Jeg er på hytta, prøver å nyte de utrolig fine Lyngsalpene. Men været har ikke vært på min side og dessverre har ikke formen heller vært det. Vi har hatt væromslag etter væromslag, noe som ikke er positivt for meg.

Pia storkoser seg her ute. Mange nye lukter og nye venner. Bakdelen er at hun må stå i bånd når jeg ikke er ute sammen med henne. Hun lyder ikke foreldrene mine, så da har jeg ikke annet valg. Men hun tar ikke skade av å være fast av å til, hun er bare bortskjemt.

Hytteliv

Nå er jeg på hytta, det var litt godt å se noe annet. Jeg begynte å blir rimelig lei av utsikten fra huset til foreldrene mine.

Vi har ikke hatt det beste været, men som de sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!

Det er ikke helt sant, men jeg liker den likevel.

Ellers er livet mitt ganske rolig, formen er så som så. Den ble dessverre ikke bedre av reisingen. Men jeg får bare fortsette å håpe.

Var ute å gikk en liten tur med Pia i dag. Vi hadde selskap av mamma og hunden deres.

Var godt med en liten tur langs veien. Men jeg kjenner nå at det er på tide med litt avslapping.

Nytt prosjekt

Vanligvis hekler eller strikker jeg. Men for en stund siden så kom jeg over dette bildet på Facebook.
Jeg syntes den var så fin at jeg nå prøver å lage min egen. Jeg har nå dekket ballongen med tråd og sprayet den med lim. Så nå er det bare å la den tørke mens man krysser fingrene for et godt resultat.
Det er bestandig spennende med nye prosjekter, man vet jo aldri hvordan resultatet blir.

Hvis dette fungerer så legger jeg ut bilde når den er ferdig.

Hvordan og hvorfor?

Noen ganger prøver jeg å forklare hvordan det er å være meg og hvordan sykdommene virker inn på livet mitt til folk rundt meg. Men det er vanskelig. Og jeg skjønner det, hadde jeg ikke levd det selv så er det ikke sikkert jeg ville ha skjønt det jeg heller.

Når noen sier at de er sliten, så tenker man naturlig at det er jo bare å sove litt eller ligge på sofaen med ei bok eller se på TV. Og i normale tilfeller så fungerer jo det som bare det.
Men når jeg da forteller at jeg blir sliten av den minste ting, så er det akkurat den reaksjonen jeg får. Men det de ikke klarer å forstå er at jeg trenger så mye mer oppladning enn dem. Det holder ikke med en liten middagskvil på sofaen. Det holder ikke med en god natts søvn. Ikke det at jeg kan huske sist jeg faktisk fikk en god natts søvn. Men for meg så krever kroppen min dager uten noe aktivitet, og det etter å ha gjort småting som andre aldri ville ha tenkt på som tunge.

Men å forklare andre at en tur i butikken for å kjøpe inn mat til helga kan gjøre meg så utkjørt at jeg ikke klarer å lage den maten jeg har kjøpt inn. Det er uforståelig. Det er så langt fra deres egen virkelighet at jeg like gjerne kunne ha sagt at jeg ikke trenger oksygen.

Jeg prøver å ikke ta meg nær av dem som påstår at jeg lider av sosial angst.  Ikke at det er noe galt med det, men det er ikke det som er mitt problem. Og skal du først sette diagnose på meg så synes jeg at du bør sette deg inn i saken eller spørre noen som vet noe om det.
Grunnen til at jeg tar meg nær av slike diagnoser er den kampen jeg har kjempet med helsevesen og NAV. De har prøvd å henge psykiske diagnoser på meg, tvunget på meg antidepressive medisiner. Mens jeg hele tiden har fortalt dem at det ikke er der problemet ligger. Jeg har ingen problemer eller angstfølelser med å være ute sammen med folk. Problemet er at selv om jeg storkoser meg så er jeg totalt utkjørt etterpå og det tar dager eller uker før jeg får litt energi tilbake.
Jeg har også forklart hundrevis av ganger at jeg er ikke deprimert, jeg ser ikke mørkt på livet. Jeg prøver å glede meg over hver lille ting. Nyte de timene jeg klarer å henge med. Men det tok mange år før de endelig så ting fra min side.
Selv etter at x antall psykologer hadde hatt haugevis av samtaler med meg og det eneste de kom frem til var at jeg burde være flinkere å si ifra, vise litt mer temperament, så fortsatte de andre spesialistene på sykehuset å si at jeg var deprimert.
Hvordan kan man vinne over det? Jeg vet ikke helt, det tok meg mange år med påstand mot påstand før de skjønte tegningen.

Og når legene ikke klarer å skjønne det så er det kanskje urimelig å forvente at omgivelsene mine skal skjønne det? Men det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at folk skal forstå at jeg ikke sier nei til ting fordi jeg ikke vil. Men at jeg rett å slett ikke klarer det. Jeg vil, jeg vil, men får ikke til...!

Jeg innbiller meg at ting ville ha vært enklere hvis folk forsto dette. Men på den andre siden så ønsker jeg jo ikke å bli stemplet som ME-jenta, hun vi må være forsiktige med og som aldri kan delta på noe. For det er jo veldig godt å slippe unna sykdommene når jeg først klarer å være med på noe.

Spesielt deilig synes jeg det er når jeg blir kjent med nye folk, folk som ikke aner noe om sykdommen og dermed ser meg som en hel person. Men etterhvert så oppdager desverre de også det og jeg blir den syke igjen.  Så jeg vet ærlig talt ikke hva som er best. Sykdommene vil jo bestandig skinne gjennom etterhvert. De er dessverre såpass plass- og tidkrevende at det går ikke an å skjule dem over tid.

Et annet spørsmål jeg også får er hvorfor? Hvorfor er du syk? Hva gjorde det?
Der må jeg rett å slett innrømme at jeg har ingen svar. Noen sier det kommer av en eller annen infeksjon jeg har hatt. Noen mener det kan være genetisk. Og noen mener at det bare er latskap, at jeg ikke vil gjøre noe og stortrives i senga.
Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at det ikke er latskap, hadde det vært det så ville jeg jo aldri gått glipp av de artige tingene. Nei, jeg ville aldri frivillig valgt å ligge på sofaen eller i senga i stedet for en planlagt fjelltur eller kajakktur. Og garantert ikke i stedet for en date eller bursdagen til vennene mine. Det er så mange ting jeg heller vil gjøre enn å ligge til ladning.

Men hvordan forklarer man andre hvordan livet med ME er? Hvordan få dem til å skjønne?
Jeg vet ikke, mitt beste forslag til nå er dette:

Tenk deg hvordan du har det når du har influensa, når du har så mye feber at hodet ikke fungerer lengre. Og du er så tett i pappen at du knapt klarer å gå til kjøleskapet uten flere pustepauser. Du kan sove i timesvis, men når du våkner så er du akkurat like utkjørt og sliten som du var før du la deg.
Slik har jeg det. Hodet mitt er fylt med bomull, jeg glemmer hva jeg prater om mens jeg enda er midt i samtalen. Jeg er så sliten at en tur på do eller til kjøleskapet virker helt uoverkommelig. Når jeg våkner opp så er jeg av og til enda mer utkjørt enn det jeg var før jeg la meg.
Bare det at jeg har det slik stort sett hele tiden. Det er min virkelighet.
Det er som å ha kraftig influensa 365dager i året, bare stort sett uten feber og tette bihuler.

Det er det eneste jeg har funnet ut som gir folk flest en liten anelse om hvordan det er å være meg, hvor de forstår litt av det jeg prater om.
Nå kan det jo selvfølgelig diskuteres videre om andre trenger å skjønne det, men for meg betyr det noe at folk rundt meg skjønner hvorfor ting er som de er.

Leger og medisiner

Da har man unnagjort denne ukes legebesøk.
På mandag var jeg på sykehuset og testet nervene/følelsen i hender og armer. En litt sær opplevelse når fingrene danser rundt av seg selv uten at man bestemmer det selv. Litt komisk.
Heldigvis fungerte alt som det skulle. En ting i min kropp som er normalt, jippi! Slikt skjer ikke ofte.

En time etterpå hadde jeg time hos nevrolog, han fortalte at de ikke har funnet noe nevrologisk og at han heller mot teorien til en av de andre legene som jobber med min sak. Nemlig at jeg har revmatisme i fettvevet. Har aldri hørt om noe slikt før, men hvis legene sier det så er det sikkert noe de har lest en plass. Uansett så er jeg fornøyd så lenge de jobber videre å prøver å løse den gåten som er meg. Og hvis de nå har klart det så blir det flagging og jubel her i huset.

Etter over 20år i uvisshet så er det ingenting jeg heller vil enn å få vite hva det er som krangler i min kropp. Det perfekte hadde jo vært om de kunne fikse det, men uansett så er det fantastisk.

Det å på en måte vite hva jeg kan vente meg av symptomer og plager i årene som kommer har utrolig mye å si. Det gir meg en mulighet til å forberede meg og planlegge litt framover.
Hvis dette er noe som bare blir verre og verre til jeg er helt låst innenfor husets fire vegger, så er det kanskje verd å leve litt "hardt" nå for å oppleve litt av livet. Eller hvis det er noe jeg kan gjøre for å holde det i sjakk og kunne leve litt innimellom,  så er kanskje det lurt. Som sagt, det hadde vært fint å vite litt mer om hva fremtiden bringer.
Kanskje jeg til å med kan bli frisk nok til å jobbe? Ha et normalt liv med venner og sosiale sammenkomster? Kunne dra på kafe uten å bli liggende rett ut i dagevis etterpå? Alt det er foreløpig bare ønskedrømmer.

Og kanskje jeg til og med kunne fått oppfylt mitt høyeste ønske, kanskje jeg kunne bli mamma til et lite barn? Det ville... Jeg kan faktisk ikke beskrive hva det ville bety for meg... Ønskedrøm nummer en!

Nå har jeg sovet i nesten et døgn, var akkurat ute av senga for å spise litt, men er nå tilbake for å sove mer. Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta før jeg er tilbake til der jeg var i forrige uke. Men uheldigvis virker det som det tar lengre tid for hver gang jeg bruker for mye energi. Men legetimer og slikt det må jeg på, så jeg må bare godta det.

På tirsdag var jeg på kontroll hos øyelegen. Jeg blir innkalt hvert andre år for at de skal kunne følge med utviklingen da jeg visstnok har anlegg for stær. Noe som ikke akkurat er noen bombe siden alle mine besteforeldre har det og deres søsken. Ingen i generasjonen under har fått det, men det er kanskje bare et spørsmål om tid?
I allefall så alt fint ut, tykket (?) hadde visst ikke forandret seg særlig mye. Men for å være på den sikre siden så skal jeg nå inn til årlige kontroller hos dem. Han kunne også fortelle at jeg er litt nærsynt, men ikke nok til at jeg må begynne med briller. Heldigvis. :-)

Jeg var også innom apoteket å hentet nye smertestillende medisiner. Og jeg må bare si det, det er DYRT å være syk. De nye tablettene kostet nesten 500kr og man kan visst ikke få dem på blå resept. Og med tanke på at jeg hentet ut medisiner på blå resept uka før til 975kr, så har det gått litt penger den senere tiden. I tillegg har jeg betalt rundt 850kr i egenandeler hos leger den siste tiden. Men så får jeg vel frikort om ikke lenge. Men....
Leger + medisiner = mye penger ( som man egentlig ikke har når man lønnes av NAV)

Men nå skal jeg sette på lydboken min, "a clash of kings" ( bok to i "A song of ice and fire") og slappe av til søvnen tar meg.

Uvær eller edderkopper?

Det blåser sikkelig her i kveld. Det blåser faktisk så mye at senga mi rister på seg i de verste vindrossene.
Men sær som jeg er, så liker jeg slikt vær. Jeg vet ikke helt hva det er som fascinerer meg med det, men jeg tror det må være noe med de kreftene som naturen av og til viser.

Drømmen er at jeg en gang vil ha en vinterhage hvor jeg kan sitte med tekoppen og ei god bok mens regnet slår mot glasset og vinden uler rundt hjørnene. For meg er det perfekt. Tenk å sitte der med naturens krefter rett utenfor, bare tynt glass skiller oss. Og jeg er likevel tørr og varm. Jeg gleder meg til det blir virkelighet.

Det er også utrolig deilig å gå tur i skikkelig drittvær, kjenne vinden rive i deg, regnet piske deg i ansiktet og ikke minst plaske gjennom sølepyttene, for å så komme inn døra, vrenge av seg de våte klærne og ta en lang varm dusj. Da er det ekstra deilig å krype opp i sofaen med en halvvåt hund og se på tv.

Jeg kjenner mange som synes det er rart å like uvær, som aldri kunne ha tenkt seg å gå tur i slikt vær frivillig. Men det er derfor vi mennesker er så spennende, vi er alle forskjellige og har forskjellige drømmer og visjoner. Noen liker uvær, mens andre liker edderkopper, noe jeg ikke skjønner i det hele tatt. Det må jo være mer "normalt" å like uvær?

Kajakk

I dag var det en kajakkpadler rett utenfor kaia vår. Åhhh, som jeg misunner han. Det er noe av det jeg savner mest etter armene begynte å verke. Jeg hadde drømt om å ta kajakkurs i mange år før jeg endelig fikk gjennomført det. Men som vanlig hadde jeg uflaks. Jeg tok kurset på høsten og sommeren etter kjøpte jeg kajakk, tørrdrakt og alt det andre utstyret. Desverre var det den sommeren jeg begynte å plages skikkelig med armene og utmattelsen kom tilbake etter et og et halvt år med ganske grei form.

Fram til da hadde jeg hatt det jeg trodde var senebetennelser x-antall ganger i året. Men med litt hvile av armene, betennelse dempende og håndleddsstøtter så ga det seg i løpet av en uke eller to. Men denne sommeren gikk jeg med smerter i et par måneder, totalt utslitt og når jeg så begynte å bli bedre så var sesongen nesten ferdig.

Dermed fikk jeg bare nyte naturen og stillheten fra kajakken et par ganger. Og i februar året etter gikk armene mine bananas og etter det har kajakk bare vært en drøm.

Men snart skal jeg klare å padle kajakk, nyte vannet som trikler langs skroget, fuglene som bader finværet og hvis jeg er ekstra heldig så ser jeg kanskje ørna på fiskejakt?

Uansett er det noe helt eget med å være ute på sjøen i kajakken. Det er nesten som meditasjon. Vanskelig å forklare,  men jeg blir nesten salig av å være på sjøen. Kjenne saltlukten, få sjøsprøyt i ansiktet og vinden som leker seg rundt meg.

Jeg gleder meg også masse til å leke meg med fotoapparatet. Du kommer mye nærmere dyrene i en kajakk enn det du gjør med en bråkete motor. Og her bruker det å være fullt av lundefugler, så jeg drømmer om noen gode bilder av dem. Gjerne dykkende eller akkurat kommet opp med fisk i det fargeglade nebbet sitt. Jeg tror kajakk er perfekt for meg. Jeg kan ikke se noen bakdeler og hundrevis av fordeler. Jeg gleder meg masse til å padle!

Nå er jeg kanskje litt mer glad i havet og det som har med vann å gjøre enn de fleste. Jeg har aldri hatt vett nok til å være redd på havet,  men jeg har respekt for kreftene som hører med. Jeg legger ikke ut på sjøen i all slags vær, jeg er ikke helt blåst heller...

Men bare det er vann med i bildet, så er jeg med på det aller meste. Alt må testes ut, og skal testes ut med tiden. Må bare finne ut hvor energien min har gjemt seg først.
Jeg drømmer om å svømme med delfiner og haier (aller helst i bur), være nært innpå hvaler, dykke og gjerne seile en lang tur. Men må lære meg å seile først. Rafting er også en drøm eller en plan, det kommer an på hvordan man ser på det. Må bare bli frisk eller bedre først.

Men nå er det jo under ei uke til jeg nok en gang skal på sykehuset. Kanskje de finner ut noe denne gangen?
Uansett så er jeg utrolig heldig som for tiden har leger som står bak meg og pusher på, som ikke lar spesialistene gi meg opp selv om de ikke finner noe på den første undersøkelsen.
Det er langt fra alle som har det slik, og jeg tenker ofte på dem. Jeg har selv vært der og vet hvor vanskelig det er. Ikke nok med at man er syk, men legene gir deg opp med en gang. De prøver ikke å se hele personen foran seg, de ser bare den lille delen de er spesialist på. Og får de ikke utslag på blodprøvene eller i undersøkelsen så blir du sendt tilbake til fastlegen med beskjed om at de finner ingenting å kan ikke hjelpe. 
Så jeg vet å sette pris på de legene jeg har bak meg nå. De gir ikke opp, samme hva...

Så nå håper jeg bare de finner et svar snart og en eller annen behandling som hjelper meg.
Jeg har et liv som venter på meg. En kajakk som trenger trim. Venner som savner meg. Et arbeidsliv jeg gjerne skulle deltatt i. Og et ønske om familie og barn som vil være mye enklere hvis man var frisk.

La meg bli frisk og om ikke annet få oppfylt mitt høyeste ønske. La meg få oppleve å bli mor! Vær så snill...!

Ligge på en sky...

Det er noe eget med den følelsen når man legger seg nydusjet i rene sengeklær. Det er som å ligge på en sky.
Jeg får litt av samme følelsen når jeg ligger på hotell, men dette er enda bedre siden det er min seng, min madrass og ikke minst min pute.
Hadde jeg orket så skulle jeg ha skiftet på senga hver dag, men det er vel å overdrive. Og da ville jeg vel også ødelegge litt av den gode følelsen. Nyhetens interesse taper seg fort hvis det blir dagligdags.

Men for i natt så skal jeg nyte følelsen av ukrøllete sengeklær mot huden. Nattinatt! :-)

What if...?

Av å til slår tanken meg, what if?

Hvordan ville livet mitt vært om jeg ikke hadde vært syk?
Første gangen jeg begynte å bli skikkelig syk jobbet jeg som kokkelærling. Ville jeg fortsatt vært kokk hvis helsa ikke satte en stopper for det? Ville jeg ha nådd målet mitt om å jobbe på plattform eller båt?

Tenk hvor annerledes ting hadde vært da. Hvis det hadde gått den veien ville jeg sikkert hadd en økonomi som ga meg litt frihet. Så kanskje jeg ville ha reist litt. Jeg liker å reise,  men har fått gjort for lite av det.

Men om jeg ikke ble frisk der, kanskje jeg hadde blitt frisk når jeg studerte til å bli styrmann? Da hadde jeg nok jobbet på båt nå. Aller helst i supply eller i varmere strøk. Tenk hvor spennende det hadde vært.

Ville jeg ha vært en annen person om jeg ikke hadde gått gjennom dette? Gladere? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Jeg er egentlig en ganske glad person allerede og lar meg ikke knekke særlig fort. Det er kanskje en nødvendighet med det livet jeg har levd? Det hjelper jo ikke å grave seg ned og synes synd på seg selv, det eneste som hjelper er å fokusere på det positive og gode i livet.

Men det hadde vært fint å vært et produktivt menneske, tjene sine egne penger og ha noe å gjøre hver dag. Det savner jeg. Og jeg skulle gjerne ha vært kokk eller styrmann. Begge de tingene virker spennende.

Men det er vanskelig å se for meg hva som ville vært annerledes uten sykdommene. Etter over 20 år som syk så er det på en måte en så stor del av meg at jeg klarer ikke forestille meg livet uten.

Uten dette ville jeg nok vært en "svakere" person. Motgang gjør man sterkere. Ville jeg ha fortsatt å være den forsiktige lille bæsungen jeg var som liten. Den som skrek for alt og ble mobbet? I såfall er jeg glad for at jeg er syk.
Det er bedre å være sterk og syk, enn svak og redd for alt.

En annen ting jeg lurer på er om jeg og exen ville ha blitt sammen igjen hvis han enda hadde levd. Vi var gode venner etter forholdet tok slutt og av å til virket det som om vi vokste mot hverandre igjen. De grunnene som gjorde at vi gikk hver til oss forsvant med årene og vi ble bedre og bedre venner.
Han var min beste venn, men om det bare er savnet som prater eller om vi virkelig var på samme vei igjen vet jeg ikke.

Men hvis, ville jeg da hadd fått oppleve det å bli mor?
Jeg vet jo at jeg sliter med å bli gravid, men med en partner så er det jo hjelp å få i Norge. Som singel som jeg er, så vil jo legene ikke prøve å finne ut hvor problemet ligger engang. Jeg får utdelt Pergotime og beskjed om at fungerer ikke det så vet vi ikke hva vi skal gjøre. Det kan jo ikke være bare meg her i verden som sliter med å få eggløsning? Jeg vet jo at det finnes sprøyter og sprayer, hvorfor får jeg ikke prøve det? Hvorfor har det noe å si at jeg er singel? Er det bedre å gå inn i et dårlig forhold for å få hjelp her? Hvorfor er det bedre?

Men tenk, hvis jeg hadde jobbet som kokk eller styrmann,  vært sammen med exen og hatt en familie nå. Hadde jeg vært lykkeligere da? Eller klarer jeg meg uten mann og barn, uten jobb og ansvar og likevel være lykkelig å leve et godt liv?

Det er spørsmålet jeg jobber med for tiden. Det ser vanskelig ut å få barn, selv om det er mitt høyeste ønske her i verden. Jeg får ikke adoptere som singel, det ser ut til at jeg ikke kan få selv. Og såvidt jeg vet så er man ikke særlig populær som fostermor heller uten mann. Så da blir det bare meg og hundene. Er det nok??? Jeg er ikke sikker...

Tanken som slår meg er; kan ikke en eneste ting i kroppen min fungere som normalt?

Det er det som er så skummelt med å leke "what if" leken. Gresset ser ofte så mye grønnere ut på den andre siden og jo grønnere det er der, jo gråere virker mitt gress.
Men livet er som det er,  man må bare gjøre det beste ut av det. Og det er det jeg prøver på, for det grønne gresset på den andre siden kan jeg aldri nå, så jeg får gjødsle og gjøre det beste for meg.

Kanskje jeg til slutt får grønne fingre?
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Irritert!

Nå er det andre gangen jeg skriver ferdig et innlegg på mobilen og når jeg har trykket publiser så står den bare der å går. Ingenting skjer, den går og går... Det første innlegget har nå publisert seg selv i over en uke, mens det andre bare har gått i fire timer. Og ingenting har blitt publisert på min blogg...

Og siden du ikke får åpent innlegget igjen, så kan du ikke kopiere teksten eller prøve å lagre det som kladd. Irriterende. Spesielt når jeg ikke er den ivrigste på å oppdatere bloggen min.

Jeg prøvde å reinstallere appen, men det eneste som skjedde var at de to innleggene bare forsvant.
Så nå vet jeg ikke helt, skal jeg fortsette å bruke den eller skal jeg bare gi opp dette? Eller kanskje det finnes en bedre app der ute?

Jeg får vurdere det...