At det går an

At det går an å ha det sååååå vondt i armene som jeg har hatt de siste døgnene visste jeg ikke.
Det er rett og slett helt for jævlig!

I går måtte jeg ringe legevakta for å høre hva jeg kunne gjøre, jeg fikk prate med en lege siden ingen der hadde hørt om Dercum syndrom. Vi ble enige om å prøve og doble dosen med smertestillende.  Så i stedet for å ta 300mg tramagetic retard OD, så skulle jeg ta 600.

Jeg var fornøyd med det og kastet meg fort over esken med tablettene. Ventet i en time mens tårene rant og kroppen strammet alt av muskler for å utstå smertene, men når de nødvendigvis måtte ha slått inn med virkningen så kjente jeg ingen forskjell.

Jeg kan ikke røre på meg uten å hyle ut av smerter, jeg klarer ikke åpne dørene inn til do og i allefall ikke kle av meg uten ekstreme smerter. Det er bare helt for jævlig, ganske enkelt.
De to siste døgnene har jeg kanskje fått sove fire timer til sammen. Enhver bevegelse vekker meg hver gang øynene faller igjen. Jeg er totalt utslitt, men hva kan jeg gjøre? Jeg tar max dose med smertestillende, den virker nesten ikke og jeg har ikke lyst til å legges inn på sykehuset. Selv om jeg må innrømme at en dose morfin frister.
Det er i slike tilfeller jeg kan skjønne at folk blir misbrukere. Når smertene er sååå sterke at alt får deg til å gråte å hyle ut av smerter, da kunne jeg også ha tatt hva som helst for å få en liten pause.

Bare å skrive dette lille innlegget har kostet meg mange tårer og mye smerte. Men hvis det er noen som skulle finne på å lese dette og som selv sliter så vil jeg vise at de ikke er alene. Og om ikke annet så får jeg klaget litt og det kan av og til hjelpe.

Jeg håper bare det gir seg snart. Jeg holder det ikke ut stort lengre. Jeg har en begrenset mengde med energi til å motstå smertene og når den er brukt opp så er det ikke noen alternativer igjen, jeg må på sykehuset. Vær så snill, la smertene gi seg!