Jeg skulle ønske at livet ikke var så smertefullt, at man kunne sove uten at smertene vekket deg, at man kunne gjøre det man ville når man ville det, at dagene ikke forsvant i tårer og fortvilelse, at de rundt ikke ble skadelidende, at en dag uten smerter ikke bare var en uoppnåelig drøm men en mulighet, at de smertestillende medisinene mine faktisk fungerte og til slutt at jeg ikke var syk. At jeg var som alle andre!
Jeg som ikke liker å være A4, drømmer om å en gang få oppleve akkurat det.
Ja, jeg har fortsatt vondt, livet akkurat nå er helt for jævlig! Jeg har knapt nok sovet de siste tre døgnene (eller er det fire?), jeg bruker dagen til å ligge på sofaen med alle musklene i spenn for å holde det ut, tårene triller og ingenting hjelper. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare dette lengre, hvor jeg skal finne kreftene. Men forhåpentligvis finner jeg en skjult reserve en eller annen plass, eller jeg ved et mirakel får sove i natt, og da mener jeg i mer enn fem minutter i slengen.
Det er jo lov å håpe at morgendagen blir bedre, men jeg eier ikke positivitet lengre, jeg ser ingen ende på dette marerittet. Jeg ser bare smerter, smerter og utmattelse. Livet er herlig! (Ironi for den som ikke skjønte det)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar