Jeg må bare få det ut, selv etter å ha spist maksdose av smertestillende så verker armene så mye at enhver bevegelse presser fram tårene. Det føles som om et brennende bål hopper fra punkt til punkt for å torturere meg. Og det er på toppen av mine "vanlige", konstante smerter. Og de er vanskelig å takle i utgangspunktet.
Og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg tør ikke ta flere tabletter, legen min er på ferie til 11mai. Og det er nesten umulig å bringe en ny lege inn i kaoset.
Men jeg vet ikke hvor mye mer jeg tåler...
Det var nok å overdrive å være hjemme i fem dager. Og nå betaler jeg for det... Og jeg har lenge vært flink til å holde meg oppegående i korte perioder hvis jeg må, men når jeg da slapper av så slår det til for fullt. Og der er jeg nå.
Men fem dager hjemme hos seg selv burde ikke være en umulighet. Jeg nekter å flytte til foreldrene mine, jeg er 35år gammel, jeg skal ikke behøve å bo sammen med dem.
Jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å bli skikkelig redd for at jeg vil miste all min selvstendighet slik som det utvikler seg. Jeg sliter jo med å gjøre de minste ting. Bare det å glide igjen jakka eller kneppe igjen buksa er vanskelig. Hva skjer hvis det blir verre?
Nei, nå må jeg prøve å fokusere rett her. Legen vil hjelpe meg med å finne rett dose og type(r) smertestillende slik at jeg kan leve et tilnærmet "normalt" liv.
Jeg vil bli bedre med tiden, i allefall ikke verre (håper jeg) og lære meg å takle utfordringene som kommer.
Forhåpentligvis finnes det noen leger som ser poenget i å forske på en sykdom som ikke er veldig vanlig og som stort sett rammer kvinner.
Nå er det bare å legge seg ned å prøve å følge plottet i lydboka mi. Nå for tiden hører jeg på "Eragon". Jeg har lest bokserien tidligere, men en av "fordelene" med sykdommen er at med den dårlige hukommelsen så kan jeg høre/lese samme boka igjen med jevne mellomrom og nesten ikke ane hvordan det hele ender. ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar