Ja akkurat det beskriver vel dagen i dag.
Jeg hadde, som du kanskje vet, time hos gynekologen min i dag og han kunne komme med en ganske god nyhet. Hvis ting går som planlagt så blir jeg kanskje mamma i 2015. Jippi!!!
Det har jeg jobbet lenge med og jeg begynte virkelig å bli bekymret. Men nå ser jeg lyset i enden av tunnelen.
Mens jeg allerede var i byen så bestemte jeg meg for å shoppe litt, noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg vet jo bedre, jeg blir jo bestandig mye dårligere av stemmesurr, musikk og mye aktivitet. Men det er akkurat som om hjernen fortrenger det og dermed blir jeg "overrasket" når smertene blir verre og utmattelsen slår til. At man aldri lærer...
Når jeg endelig var hjemme igjen Bestemte jeg meg for å prøve å gå til foreldrene mine i stedet for å bli kjørt. Jeg visste at utmattelsen ville bli verre, men håpet at turen og den friske lufta ville hjelpe på hodepinen som plaget meg. Det bruker vanligvis hjelpe, men i dag var den nok kommet for langt. Det er det som er trikset, å vite hvor den usynlige streken er og stoppe før man krysser den. Problemet er bare at streken flytter på seg og det er så mye tåke i området (hodet mitt) at jeg kan ikke se den, jeg må føle meg fram. Og alle som har gått turer uten kart og kompass vet hvor vanskelig det er å føle seg fram.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar