Jeg vil også...

Frustrert er kanskje ikke rette ordet, men når jeg så på nrk i kveld så sendte de et program om et volleyball lag for eldre. Og jeg er søkk imponert over dem. Men samtidig blir jeg frustrert. Der er de godt over 90-år og her ligger jeg, 35-år og eier ikke halvparten av deres energi.

I dag var jeg på tur med Pia. Vi gikk innover i marka, brukte vel 1 time i rolig tempo. Det var en kjempefin tur. Kaldt, klart og nydelig.

Her savner man bare sola, men sola har ikke nådd helt hit.

Pia sjekker ut hva som har skjedd med elva.

Som sagt, en fin tur. Men problemet er; etterpå har jeg ligget på sofaen. Det tok meg 6timer før jeg klarte å samle nok energi til å lage meg mat. Det var bare såvidt Pia fikk gå ut å tisse i løpet av ettermiddagen. Og det er ikke på grunn av latskap. Jeg er bare totalt utkjørt, bena vil svikte under meg. Alt i meg protesterer når jeg vurderer å røre på meg. Hodet verker. Ja, hele meg...

Hvorfor skal jeg være slik når de kan spille volleyball?

Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg skal være når jeg blir gammel. Når jeg ikke klarer noe når jeg er 35, hvordan skal det bli når jeg er 70? Sykehjem og liggesår???

Men man skal ikke fokusere på det negative, men heller glede seg over det positive. Så jeg prøver å legge frustrasjonen til side og kose meg på sofaen med strikketøyet. Ja, jeg skulle gjerne ha dratt på besøk til venner, eller en tur på byen. Men det går ikke. Gjør jeg det så vet jeg at den neste uken blir helt forferdelig.
Jeg blir helt totalt utkjørt når jeg må følge med i en samtale, spesielt hvis det er flere der. Og på grunn av hukommelsen, så må jeg også spørre om og om igjen om det samme.
Jeg kan faktisk spørre en person om noe, og innen den personen har svart, eller i løpet av svaret så har jeg helt glemt hva jeg spurte om. Kan du tenke deg hvor frustrerende det er for meg og de jeg prater med?