Drittdag

I dag har jeg hatt en skikkelig drittdag. Spesielt armene mine har plaget meg.

De hovnet plutselig opp i februar i fjor, jeg trodde at det var nok en senebetennelse. Men den ga seg aldri, det ble bare verre. Og nå nesten et år etterpå så er armene fortsatt hovne fra skuldrene og ned. Prøvde å ta bilde av hendene mine for å vise hva jeg mener.

Men ikke nok med at de er hovne, men de verker slik at jeg er nødt til å knaske smertestillende flere ganger daglig, og det hjelper ikke så mye. Men nok til at jeg kan klare meg noenlunde i dagliglivet. Men åpning av flasker, syltetøyglass og lignende er bare å gi opp. Vaske og gre håret er en utfordring og strikking/hekling er noe jeg gjør, men som jeg burde la ligge. Men jeg kan jo ikke bare sitte i ro å ikke gjøre noe.

Men i dag har det vært slik. Jeg har ikke klart noe, jeg klarer ikke åpne døra til badet uten store smerter. Ganske enkelt en drittdag.

Hadde legene i det minste hatt noen som helst peiling om hva dette var, så skulle jeg ikke klaget. Men til dags dato har alle bortsett fra en lege gitt meg opp. Jeg har vært hos to revmatologer, en neverolog, en endokrinolog, allmennlege og sikkert en haug andre også. Jeg har vært i CT, MR og gitt masse blod. 

Men selv etter dette kan ingen fortelle meg hva som har skjedd og hvordan jeg skal bli bedre.

Men heldigvis har jeg en lege igjen som ikke har gitt meg opp. Hadde jeg klart å krysse fingrene så skulle jeg ha gjort det, men likevel håper jeg at han klarer å løse det. 

Jeg sykemeldt i mai for nesten to år siden, kroppen klarte bare ikke mer. Jeg hadde da klart å være i jobb i 1,5år. (ny rekord) Men det gikk den veien det bestandig går og nå jeg tilbake på NAV. Jeg har "gått inn og ut" av systemene deres siden jeg var 16. Men i 2010 trodde jeg at jeg endelig hadde sendt mitt siste meldekort. Men titt tei, her er jeg. 

Jeg er så heldig at jeg får lov til å gå hjemme hver eneste dag. Jeg får ligge pal foran sofaen å se på TV mens resten av verden er på jobb. Jeg slipper all denne tørrpraten med de andre ansatte, vaflene på fredagene og resten av det sosiale. Er jeg ikke heldig?

Det irriterer meg litt at enkelte der ute tror at alle som er langtids sykemeldt og på NAV er late.

I går leste jeg en artikkel på det temaet. Dere kan lese den  her.

Jeg leste også en annen artikkel. Denne omhandler en annen jente (som meg og mange andre) som har en sykdom som ikke vises utenpå. Ikke uten at man ser veldig nøye etter. 

Kanskje noen vil tenke seg litt mer om før de uttaler seg neste gang? Artikkelen kan du lese her.

For vi er ikke late, vårt største ønske i livet er ikke å ligge hjemme på sofaen og kjede vettet av oss. Det virker kanskje fristende den dagen eller uka du stresser livet av deg på jobb. Men når de første ukene har gått, så er det ikke artig lengre. 

Det å stå opp hver eneste morgen og ikke ha en eneste ting på programmet er slitsomt. Ikke nok med at man er syk, kanskje har smerter eller andre plager, men det å føle seg 100% ubrukelig er det verste.

Jeg kan ikke gå på jobb, det er ikke et alternativ. Jeg har prøvd igjen og igjen, men hver gang holder jeg kortere tid og ender opp enda dårligere enn forrige gang.

Dette var et lite negativt hjertesukk fra meg. Jeg er vanligvis ikke negativ (over tid), men når smertene plager meg så blir det bare slik.