Bursdag og væromslag

Bursdagen min var fin. Det var en rolig dag med kalkun til middag. Jeg hadde fått ønske middag så jeg var veldig fornøyd. Etter middagskvilen var det tid for gelekake (som er den eneste kaken jeg liker, brus og gaver.

Jeg fikk benkoppvaskmaskin i gave fra foreldrene mine, jeg ble kjempeglad for det  vil kanskje gi meg muligheten til å være mer hjemme hos meg selv. Oppvask er noe av det verste jeg kan gjøre, så muligheten til å slippe det betyr mye.
I tillegg fikk jeg armbånd, skjerf og manikyr sett hos en tante, ei stilig pengbok hos en annen og gavekort hos ei venninne av mamma. Så jeg er veldig fornøyd med årets "fangst"

Dessverre ble det væromslag dagen etterpå og jeg endte opp som jeg bruker med smerter ut av en annen verden. Så nå er det torsdag kveld og jeg har knapt nok sovet de siste tre døgnene. Koselig...

Hva jeg ikke ville ha gitt for å slippe denne konstante tannpinen i armene og de plutselige smertetakene som slår meg ut. Eller bare å slippe hodepinen som ligger på toppen å gjør det hele enda verre. Men det hjelper ikke med slikt, ikke har jeg penger til det og ingen tilbyr noen kur.

Men på grunn av min anstrengte økonomi så har jeg bett legen min om å henvise meg til en spesialist som kan søke om å få dem på blåresept. For det merkes når man bruker tabletter for over 1000kr i måneden. Jeg håper bare det går fort, men i helsenorge er det dessverre sjelden at ting går fort. Men jeg håper på en søknad innen slutten av året.

Foreløpig ser det ikke ut som om de nye tablettene mine fungerer, men som en av legene mine sier; så er det ingen erfaring på dette området, ingen har prøvd dette preparatet på Dercum syndrom og dermed må man bruke "prøv og feil" metoden. Men han er veldig positiv til at dette skal fungere, vi må bare finne rette dosen. Jeg biter sammen tennene og håper.

Ellers så har det vært en roooolig uke. Jeg har stort sett ligget i senga eller i go'stolen. Det er så mye jeg klarer når kroppen krangler. Men det som irriterer meg mest er at jeg ikke klarer å gjøre noe håndarbeid og dermed går dagene såååå sakte. TV er en fin ting, men det blir kjedelig i lengden det også. Og jeg HATER å sitte med hendene i fanget...!

Akkurat nå føler jeg meg ikke så ille, jeg har akkurat tatt en ny dose smertestillende og denne gangen tok jeg en høyere dose en vanlig.  Så kanskje jeg få sove en time eller tre i natt? Det hadde vært fantastisk.

Men nå skal jeg slå på lydboka, lukke øynene og håpe på en bedre morgendag.

Som en liten "gave" legger jeg ved et bilde av gullungene våre, bare fordi jeg synes innleggene blir så nakne uten et og det aldri kan bli for mange bilder av Pia og Carina.
Her ligger de i sofaen og koser seg etter hard lek ute i snøen.

Har vært flink

I går dro jeg en tur hjem til leiligheten min. Har jo ikke klart å være hjemme alene på evigheter så det var skikkelig deilig å være helt alene.

Siden jeg ikke klarer å bo hjemme så var denne turen et forsøk på å få kontroll på julegavene. Siden jeg får penger fra NAV så har jeg ikke råd til noen stor shopping før jul, så julegavene blir kjøpt gjennom hele året. Men nå var det altså på tide å få kontroll på hvem som var ferdig og hvem som enda manglet noe.
Jeg skal innrømme at jeg var skikkelig spent, for med mine hukommelse problemer så vet man aldri helt hva og hvordan.
Men denne gangen har jeg visst vært flink.

Etter å ha pakket en 30 pakker eller så, var det skikkelig overraskende og oppdage at jeg mangler bare 5 eller 6 pakker og så er alt i boks. Ikke dårlig...!

I dag var det julemesse i Kvaløyvågen. Den er bestandig koselig så jeg tok meg en tur. Jeg fikk kjøpt to delpakker der og fikk møtt mange kjente. Måtte dessverre dra derfra så alt for tidlig. Men jeg blir så dårlig av masse lyder og når jeg da i tillegg har vært hjemme alene i et døgn, så tør jeg ikke utfordre kroppen. Det er ikke verd å bli liggende en uke med utmattelse og smerter bare fordi jeg ville være mer sosial. Men jeg gleder meg til den dagen jeg kan gjøre det...

Så nå er jeg tilbake i senga mi hos foreldrene mine. Sliten? Ja. Vondt? Ikke mer enn forventet. Jeg overlever og klarer sikkert å se farmen i kveld. Må jo se om favoritten min klarer seg. Finn skal jo ut i nok en kamp.
Ja jeg er en tv slave, livet mitt handler dessverre veldig mye om tv. Det er en av de tingene jeg ikke blir så sliten av og som klarer å få fokusert bort fra smertene når de er på det verste.

I morgen har jeg bursdag. Jeg blir 36 år. Det blir ingen feiring bortsett fra meg og foreldrene mine. Håper på noen gaver hvis jeg er heldig. Men når jeg blir frisk, da skal jeg feire bursdagene mine skikkelig!

Men nå må jeg sove. Skriver igjen så snart jeg klarer.

Kval, hval og mere kval

Her går det mest i fotografering av kval. Fjorden koker nesten over av sild, sei og torsk og det fører jo også med seg kval og spekkhogger.
Spekkhogger har jeg enda ikke sett, men kvalene leker seg rett utenfor kaia store deler av døgnet.
Eneste bakdelen er at det blir så tidlig mørkt ute, så mesteparten av tiden hører vi dem, men ser ingenting. Det er jo tross alt ikke så rart når sjøen  og kvalene er svarte.

Jeg jobber med å ta det perfekte bildet av dem. Fått noen fine. Kan dessverre bare dele et med dere nå for ellers klikker denne teite blogger appen.
Skal prøve å få lagt inn et innlegg fra pc slik at jeg kan vise dere flere bilder.

De er så fine og fasinerende disse kvalene.

Formen min er så som så, men det er fint å ha noe som distraherer seg fra smertene.

Hi

Har fått skiftet på senga i dag. Deilig, det er noe helt eget å legge seg nydusjet i rene sengeklær.

For å få stablet armene slik at jeg får sove så har jeg utviklet min egen "hi-løsning"
Den består av  tre puter, en under hodet og en under hver arm. I tillegg har jeg en dobbeltdyne stablet under ryggen for å få meg opp i sittende stilling. Og til slutt to dyner over meg for å holde varmen.

Ikke helt enkelt, men så lenge det fungerer så...

Legger ved et bilde for å vise hva jeg mener. God natt!

Skulle ønske...

Skulle ønske jeg var som "alle" andre.

Det er ikke så mye mer å si. Jeg drømmer om å kunne være ute i snøen sammen med Pia uten å være totalt utslitt etter en halvtime.

Jeg var ute i en halvtime i dag, gjorde ikke så mye annet enn å kaste snøballer til henne. Og det var for over tre timer siden og enda føles det som om jeg har vært på en skikkelig hard fjelltur med stor oppakning.

Andre kan ikke forstå hvor sliten noen av oss blir av de minste ting. Hvordan jeg kan ende opp sengeliggende i dagevis bare fordi jeg har kjørt til byen for en legetime og litt lett handling.

Men jeg vil bare være som "alle" andre.

En venninne spurte på Facebook om noen ville være med på et kurs i pakking og utstyr til toppturer eller noe sånt, og jeg vil!
Jeg skulle så gjerne ha vært med henne på et slikt kurs for så snart jeg blir frisk så skal jeg virkelig utnytte de mulighetene vi her oppe i nordnorge har rett utenfor stuedøra.
Og jeg skulle så gjerne ha vært sammen med henne igjen, hun er en av mine eldste venner og jeg har ikke sett henne på evigheter, tror det er et par år siden sist. Og det er bare på grunn av meg, ingen andre. Og slik er det med alle mine venner.

Men jeg tror og håper at de fortsatt er der når jeg endelig klarer å være sosial igjen. *håper*