Utslitt, nok en gang.

Jeg skjønner det egentlig ikke, men av en eller annen grunn klarer jeg å bli overrasket over hvor sliten man kan bli hver eneste gang utmattelsen er på tur å slå meg ut. Tror det må være snakk om selektiv hukommelse.

Jeg og mamma tok med oss hundene og kjørte fra hytta og hjem til dem. Dumme meg hadde jo planlagt å bli hjemme hos meg selv sammen med Pia , men hallo..?  Etter å ha kjørt bil i over 4 timer så vet jeg jo at smertene holder på å slå meg ut og kroppen nekter å fungere. Men jeg lærer visst aldri. 

Så nå ligger jeg her i senga mi hjemme hos foreldrene mine. Akkurat nå er jeg oppe og vaker, smertene og utmattelsen har slått meg ut mesteparten av ettermiddagen og kvelden. Men jeg kjente at jeg hadde litt energi og valgte å bruke den her.

Det er en ting jeg har tenkt på lenge. Men jeg er langt fra sikker på om jeg skal gjøre det. Den senere tiden har jeg kjent på et behov for å forklare meg for vennene mine. Spesielt siden jeg er totalt usosial og sjelden har energi til å prate i telefonen med dem. Jeg er så redd for å miste dem, at de skal tro at jeg ikke bryr meg siden de så sjelden hører fra meg. Men samtidig ønsker jeg ikke å klage til dem. Jeg er ikke ute etter ekstra sympati eller å få folk til å føles seg nødt til å gjøre verken det ene eller det andre. Jeg vil bare at de skal skjønne at jeg tenker på dem og savner å ha dem i livet mitt.

For jeg kunne ha gitt mye for å klare å være sosial igjen, og kunne dra på besøk uten å være redd for å falle ut av samtalen på grunn av hodet som ikke fungerer. Eller uten å være redd for å ødelegge alt med et akutt smertehelvete.  Og ikke minst uten å vite at jeg vil bli liggende rett ut i dagevis på grunn av utmattelsen.

Men hvordan kan jeg forklare det uten å syte over min egen skjebne?
Jeg får tenke videre på det, kanskje en god ide faller inn i det tåkete hodet mitt og blir der lenge nok til at jeg når å notere meg det..?
Jaja, det er viktig med selvironi. Jeg er fullstendig klar over hvor "dum" jeg virker til tider, men i stedet for å legge meg ned å skrike så ler jeg heller av det. For hvis du hadde hørt de tingene jeg klarer å si, så hadde du knekt sammen. Muntlig dysleksi kan man kalle det.
Man kan jo også se det på skrivingen min. Den er hulter til bulter og hopper ofte fra det ene til det andre. I mitt hode virker det logisk der og da, men det er ikke nødvendigvis slik for deg. Men det er bare å riste litt på hodet å le med meg.

Men nå kjenner jeg at dette var nok for i dag, jeg skal prøve å komme tilbake så snart jeg har overskudd.
Mens du venter så kan du jo nyte et bilde jeg tok oppe på hytta.