Av og til...

Av og til får jeg en slags nedtur. Ikke noe alvorlig, men jeg irriter meg mer enn vanlig over alt jeg går glipp av i livet.

Over alle feilene jeg ikke får gjort.
Over alle kyssene jeg går glipp av.
Over alle drømmene jeg må begrave.
Over alle kranglene jeg kunne ha tapt.
Over alle dansegulvene jeg ikke får slite ut. Over alle idiotene der ute som jeg ikke får irritert meg over.
Over alle de rare klærne jeg ikke får ledd av.
Over alle samtalene jeg går glipp av.
Over alle timene på jobb som jeg kunne ha klaget over.
Over diskusjonene angående jobb som jeg nå ikke er en del av.
Over å ikke kunne gjøre alle de kjedelige rutineoppgavene som jeg hatet tidligere. Over og ikke klare å lage min egen mat.
Over å ikke kunne bo hjemme hos meg selv.
Over alle timene med tullesnakk på sofaen sammen med venninner som jeg nå bare kan drømme om.

Alt dette plager meg akkurat nå. Jeg har ingen spesiell grunn for at det skal plage meg mer nå enn ellers. Men jeg tror at av og til så vises det så mye bedre at jeg går glipp av alt der ute. At "alle" andre får gjort så mye, mens mine gleder består i å glide opp sin egen jakke uten hjelp.

Å være 35år,  snart 36, og være i total stillstand er jævlig. Jeg kan ikke si det på en finere måte. Dette er ikke noe jeg ville ha ønsket for min verste fiende engang.
Jeg unner INGEN å leve et liv med smerter dag ut og dag inn, ikke ha energi til venner eller noe sosialt. Det er ikke et liv, det er ganske enkelt bare eksistens.

Som de sier i reklamen (for et eller annet jeg ikke husker hva er)

"I want to live, not nearly survive"

Det beskriver meg, sju små ord. Det skal ikke mer til for å beskrive meg og mitt liv. Det er min drøm, mitt håp, mitt store hårete mål. (Ja, jeg har lest 'Ona fyr')

Jeg håper bare at jeg en gang vil kunne oppleve det. Å LEVE!
Ganske enkelt skulle man tro..?