Håndarbeid

Jeg er endelig ferdig med juleløperen min. Jeg har heklet på den i nesten 6mnd. Men den ble skikkelig fin.

Jeg har begynt å gi fan i å spare hendene mine for de ekstra smertene med håndarbeid. Jeg får fnatt av å sitte med hendene i fanget i lengre perioder. Jeg ender bare opp med å spise masse godteri eller røyke meg halvt i hjel.

Jeg liker det meste av håndarbeid, og siden det bare gir meg "litt" mer smerter, men ikke mer utmattelse så er det verd det.
Så jeg strikker og hekler så mye jeg klarer.

Og heldigvis er det utrolig mange variasjoner innenfor strikking og hekling så jeg blir ikke fri for arbeid med det første.

Heldigvis kan jeg enda ta bilder

Heldigvis er det en utendørs hobby jeg enda kan glede meg over. Jeg klarer å ta bilder og dermed kommer jeg meg ut også, ikke dårlig... 😉

For tiden går det i nordlysbilder, jeg er utrolig glad for at jeg bor nordpå og dermed kan nyte nordlyset store deler av vinteren. Og siden det "lever" så er det aldri det samme og dermed en ny utfordring hver kveld.

Jeg driver å sparer til en ny zoomlinse som er lyssterk, men benkoppvaskmaskin er foran i køa, så uten en større overraskelse fra Norsk tipping så blir det nok ikke før neste sesong. Men det er jo viktig og ha noe å jobbe mot. Men jeg gleder meg veldig til jeg har råd til den.

Imens får jeg leke meg med linsa som var med i pakken. Jeg leser at mange klager på disse "kit linsene" men for meg så fungerer den helt fint. Jeg har også en 50mm f.1,8, men jeg liker zoom, så det er sjelden jeg bruker den. I tillegg har jeg en 70-200 som ikke egner seg til kveld eller nattbruk. Den fungerer fint på sommeren og jeg har lekt meg litt med nærbilder av fluer og andre insekter med den. Men den er ikke så mye å skryte av.

Jeg har lagt ved et bilde fra i går kveld. Men husk; jeg er selvlært og har enda mye igjen å lære. Men med det sagt så synes jeg at nordlysbildene mine begynner å bli ganske bra. ☺

Av og til...

Av og til får jeg en slags nedtur. Ikke noe alvorlig, men jeg irriter meg mer enn vanlig over alt jeg går glipp av i livet.

Over alle feilene jeg ikke får gjort.
Over alle kyssene jeg går glipp av.
Over alle drømmene jeg må begrave.
Over alle kranglene jeg kunne ha tapt.
Over alle dansegulvene jeg ikke får slite ut. Over alle idiotene der ute som jeg ikke får irritert meg over.
Over alle de rare klærne jeg ikke får ledd av.
Over alle samtalene jeg går glipp av.
Over alle timene på jobb som jeg kunne ha klaget over.
Over diskusjonene angående jobb som jeg nå ikke er en del av.
Over å ikke kunne gjøre alle de kjedelige rutineoppgavene som jeg hatet tidligere. Over og ikke klare å lage min egen mat.
Over å ikke kunne bo hjemme hos meg selv.
Over alle timene med tullesnakk på sofaen sammen med venninner som jeg nå bare kan drømme om.

Alt dette plager meg akkurat nå. Jeg har ingen spesiell grunn for at det skal plage meg mer nå enn ellers. Men jeg tror at av og til så vises det så mye bedre at jeg går glipp av alt der ute. At "alle" andre får gjort så mye, mens mine gleder består i å glide opp sin egen jakke uten hjelp.

Å være 35år,  snart 36, og være i total stillstand er jævlig. Jeg kan ikke si det på en finere måte. Dette er ikke noe jeg ville ha ønsket for min verste fiende engang.
Jeg unner INGEN å leve et liv med smerter dag ut og dag inn, ikke ha energi til venner eller noe sosialt. Det er ikke et liv, det er ganske enkelt bare eksistens.

Som de sier i reklamen (for et eller annet jeg ikke husker hva er)

"I want to live, not nearly survive"

Det beskriver meg, sju små ord. Det skal ikke mer til for å beskrive meg og mitt liv. Det er min drøm, mitt håp, mitt store hårete mål. (Ja, jeg har lest 'Ona fyr')

Jeg håper bare at jeg en gang vil kunne oppleve det. Å LEVE!
Ganske enkelt skulle man tro..?

Utslitt, nok en gang.

Jeg skjønner det egentlig ikke, men av en eller annen grunn klarer jeg å bli overrasket over hvor sliten man kan bli hver eneste gang utmattelsen er på tur å slå meg ut. Tror det må være snakk om selektiv hukommelse.

Jeg og mamma tok med oss hundene og kjørte fra hytta og hjem til dem. Dumme meg hadde jo planlagt å bli hjemme hos meg selv sammen med Pia , men hallo..?  Etter å ha kjørt bil i over 4 timer så vet jeg jo at smertene holder på å slå meg ut og kroppen nekter å fungere. Men jeg lærer visst aldri. 

Så nå ligger jeg her i senga mi hjemme hos foreldrene mine. Akkurat nå er jeg oppe og vaker, smertene og utmattelsen har slått meg ut mesteparten av ettermiddagen og kvelden. Men jeg kjente at jeg hadde litt energi og valgte å bruke den her.

Det er en ting jeg har tenkt på lenge. Men jeg er langt fra sikker på om jeg skal gjøre det. Den senere tiden har jeg kjent på et behov for å forklare meg for vennene mine. Spesielt siden jeg er totalt usosial og sjelden har energi til å prate i telefonen med dem. Jeg er så redd for å miste dem, at de skal tro at jeg ikke bryr meg siden de så sjelden hører fra meg. Men samtidig ønsker jeg ikke å klage til dem. Jeg er ikke ute etter ekstra sympati eller å få folk til å føles seg nødt til å gjøre verken det ene eller det andre. Jeg vil bare at de skal skjønne at jeg tenker på dem og savner å ha dem i livet mitt.

For jeg kunne ha gitt mye for å klare å være sosial igjen, og kunne dra på besøk uten å være redd for å falle ut av samtalen på grunn av hodet som ikke fungerer. Eller uten å være redd for å ødelegge alt med et akutt smertehelvete.  Og ikke minst uten å vite at jeg vil bli liggende rett ut i dagevis på grunn av utmattelsen.

Men hvordan kan jeg forklare det uten å syte over min egen skjebne?
Jeg får tenke videre på det, kanskje en god ide faller inn i det tåkete hodet mitt og blir der lenge nok til at jeg når å notere meg det..?
Jaja, det er viktig med selvironi. Jeg er fullstendig klar over hvor "dum" jeg virker til tider, men i stedet for å legge meg ned å skrike så ler jeg heller av det. For hvis du hadde hørt de tingene jeg klarer å si, så hadde du knekt sammen. Muntlig dysleksi kan man kalle det.
Man kan jo også se det på skrivingen min. Den er hulter til bulter og hopper ofte fra det ene til det andre. I mitt hode virker det logisk der og da, men det er ikke nødvendigvis slik for deg. Men det er bare å riste litt på hodet å le med meg.

Men nå kjenner jeg at dette var nok for i dag, jeg skal prøve å komme tilbake så snart jeg har overskudd.
Mens du venter så kan du jo nyte et bilde jeg tok oppe på hytta.

Hytteliv

Koser meg på hytta. Det passer meg perfekt å ta livet med ro å gjøre akkurat det som passer når man ønsker det.

Det har vært veldig koselig her oppe denne gangen. Vi har feiret mamma sin 55 års dag i den nye gapahuken vår. Det ga en helt egen stemning å sitte der oppe, delvis ute og delvis inne. Vi grillet middag og koset oss med kaker etterpå. Kunne godt ha tenkt meg å gjort noe slikt til bursdagen min også, men november bruker ikke å være måneden for utebursdager.

Ellers har jeg prøvd å gjøre minst mulig. Sliter uvanlig mye med utmattelse og det skal nesten ingenting til for å sende meg i senga igjen. Men jeg prøver å nyte den tiden jeg har. Så jeg er ute å koser meg i den unormalt varme oktoberen vi har hatt til nå.

I morgen er det planer om bærtur hvis jeg er i form til det. Men heldigvis tar folk hensyn til meg og forstår hvis jeg ikke kan være med eller må gi meg tidligere enn planlagt. Setter veldig stor pris på akkurat det!

Har lekt meg litt med kameraet og prøvd å få til nordlys og måne bilder. Sliter veldig med bilder av månen, mest fordi jeg ikke har hatt råd til å kjøpe en zoomlinse som er lyssterk. Men jeg prøver med det utstyret jeg har. For dessverre betaler NAV såpass dårlig at det kan bli lenge til jeg kan kjøpe en ny linse som har både zoom og er lyssterk. Men det er viktig å ønske seg noe å jobbe for å få det, da setter man så mye større pris på det når man endelig har råd.

Det har jeg akkurat fått bekreftet, for etter å ha spart i et halvt år så kunne jeg endelig kjøpe meg en ny pc. Den gamle oppførte seg som om den var i trassalderen så det begynte å bli en nødvendighet. For så mye som jeg må være i ro så kan jeg ikke klare meg uten pc. Og på toppen av det hele så kom telenor med et tilbud på Samsung S5 som jeg ikke kunne si nei til. Så nå har jeg både ny pc og mobil. Jippi!!!