På lørdag kjørte jeg nordover til hytta hvor foreldrene mine og hundene venter på meg. Egentlig burde jeg ikke kjøre, men valget står mellom å ødelegge meg mer med å være hjemme eller tåle en kjøretur på 4 timer for å så slappe av og komme meg igjen etter en stund.
Kjøreturen var hard, men med en spennende krimbok på stereoen så gikk tiden fortere. Tok meg også tid til flere pauser underveis.
Nå har jeg vært her noen dager, formen er så som så, men den er heldigvis ikke verre enn før jeg kjørte. Forhåpentligvis blir det lettere etterhvert.
Jeg har startet opp på en ny behandling. Det er på prøvestadiet, men hvis dette fungerer så tror en av legene mine at vi har funnet en kur for Dercum syndrom. Tenk om det blir virkelighet? At all den jobben med å finne ut hva som feiler meg skal ende opp med å hjelpe mange andre der uten som har levd i et smertehelvete i årevis. Snakk om drøm som går i oppfyllelse.
Den nye medisinen skal visst få fettvevet til å gå tilbake til normalen igjen. For fettvevet hos oss med Dercum er visst ikke normalt. Jeg skjønner ikke alt dette, men for meg og alle andre der ute så håper jeg virkelig at det fungerer.
Og skulle det ikke fungere så har legene en annen mulighet, men den er hardere for kroppen så jeg håper sterkt på denne.
Problemet mitt akkurat nå er det at behandlingen ikke vil gi noen merkbar effekt før etter en måned. Så jeg må bite tennene sammen å knaske smertestillende mens jeg venter på at dagene skal gå. Men på en positiv måte, hvis du forstår.
Det var utrolig deilig å se Pia igjen. Jeg har savnet henne noe veldig de dagene jeg var hjemme. Rart hvor fort man venner seg til å ha noen der hver dag. Hun hadde visst savnet meg også og var helt propell når jeg kom. Nå vil hun ikke slippe meg ut av synet. Litt irriterende, men mest koselig.
Men nå er det natt på meg og Pia. Jeg må passe på å kreve min plass i senga før hun breier seg ut over hele. For da er hun ikke til å rikke. Men søt er hun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar