Jeg har lenge planlagt å gå opp på Nordtinden, men det har liksom aldri passet. Turen har vært planlagt flere ganger, men tåka har hindret oss et par ganger og sykdom noen andre. Men nå hadde jeg bestemt meg, jeg skulle opp på Nordtinden, samme hva. På mandag skulle jeg opp uansett!
Mandags morgen kom, og jeg kjente at formen ikke var helt på på topp. Men av og til blir den bedre utover dagen, og det gjør den sikkert i dag også, tenkte jeg.
Jeg smurte matpakke, kokte meg te og fant fram litt sjokolade og annet turgodt. Jeg pakket også ned litt ekstra til Pia, for det er jo ikke bare meg som kommer til å trenge litt ekstra energi i løpet av dagen.
Jeg hadde pratet med flere som hadde vært oppe på toppen, så jeg visste at de fleste brukte omtrent 2 timer oppover. Så jeg regnet med at med noen pauser, så skulle jeg i allefall være på toppen etter 2,5 timer.
Jeg kledde på meg, gjorde Pia klar og la i vei. Været viste seg å være varmere enn det jeg hadde trodd, så det gikk ikke lange tiden før jeg måtte av med jakka.
Første post var en postkasse oppe på eiet, det var den lette delen, traktorvei hele veien men oppover.
Vi tok oss en liten pause og la igjen autografen i turboka som ligger i postkassen.
Jeg liker disse turbøkene som ligger tilgjengelig forskjellige plasser ute i naturen. De gir en slags ekstra piff til å gå dit, og personlig liker jeg best å ha et mål med mine turer. Jeg koser meg underveis, men jeg å vite hvor målet er gir litt ekstra motivasjon.
Etter den korte pausen legger vi i vei. Været er fint og jeg gleder meg til det som ligger fremfor meg. Det å ikke ha gått denne turen før er spennende, jeg har ingen anelse om hva som ligger framfor meg og ser fram til å komme meg opp i høyden slik at jeg kan nyte utsikten som venter.
Jeg går utrolig tungt, jeg må jobbe hardt i hver eneste oppoverbakke.Jeg er ikke andpusten i det hele tatt, det er ikke det som er problemet. Kondisen holder. Men hvert eneste skritt koster krefter, krefter jeg visstnok ikke har. Alle muskler i kroppen krangler og ber om nåde.
Men jeg har før hatt sure muskler og melkesyre opp til ørene, det gir seg, så det er bare å stå på, melkesyre har ikke drept noen. Så jeg vandrer videre, prøver å nyte utsikten, men husker også på å ta pauser med jevne mellomrom.
Pia springer rundt meg, hun storkoser seg oppe på fjellet. En rype der, noen rein der og noen villsauer der borte. Alt en hund kan tenke seg er der. Gleden hun viser gjør dagen sååå mye bedre, hvem kan motstå en glad hund?
Det er litt av en utsikt som venter på oss. Det er vanskelig å beskrive med ord, men jeg håper bildet klarer å gi deg et lite inntrykk av den.
Jeg prøver virkelig å nyte utsikten, det er jo tross alt derfor jeg har gått opp dit. Men samme hvor hardt jeg prøver, så tar kroppen min bort fokuset. Jeg er ikke bare sliten og har melkesyre langt oppover ørene, men de smertene som begynner å melde seg skremmer meg litt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan få noen andre til å forstå hvordan det er, men når det stikker kniver i deg for hvert eneste skritt og knivene bare blir større og større, så er det ikke særlig behagelig.
Men sta som jeg er, så fortsetter jeg, jeg skal jo opp på toppen av Nordtinden, det er jo det jeg har planlagt så lenge. Jeg gir jo ikke opp nå som jeg endelig begynner å nærme meg.
Det var litt artig når jeg kom så langt opp at jeg kunne se ut til hytta. Dette var en vinkel jeg ikke har sett før og i tillegg kan jeg se toppen på fjellet jeg har gått på så mange ganger. Det ser ikke så høyt ut, men jeg vet akkurat hvor tungt det er og hvor lang tid jeg trenger til toppen. Jeg vet også hvilke vann der oppe det er fisk i og hvilke det ikke er noen vits å prøve seg i.
Jeg tar dagens andre matpause med denne utsikten, prøver å overse kroppen min og heller nyte nået og minnene fra andre turer opp på fjellet foran meg. Jeg kjenner sterke tegn på utmattelse, men litt mat vil nok fikse det. For hva kan ikke fikses av polarbrød med sjokade og sjokolade til dessert. Te'en varmer godt og det er neste behagelig der jeg sitter. Pia koser seg med en bit tørrfisk og ligger rolig å gnager. Jeg mistenker at hun også begynner å bli sliten. Det er ikke ofte hun ligger rolig ute i naturen, inne derimot kan hun ligge å slappe av i timevis.
Jeg er optimistisk og klar for videre kamp opp mot toppen, jeg pakker sammen og får sekken på ryggen. Jeg ser toppen der oppe, jeg har bare en haug igjen og så er jeg der. Endelig skal jeg få stå på toppen av Nordtinden. Det har jeg jobbet lenge for å få til. Jeg smiler meg tanken, fyller lungene sakte og legger i vei.
Pia vifter med halen og springer rundt i ring med snuten nede i bakken. Hun sjekker nok noen visittkort og svarer på noen av dem. Det er mye å sjekke ut og holde styr på, dette er tross alt en veldig populær topp og den har vært med på "10 på topp" i flere år. Jeg vet at det var mange som var der oppe i går, så luktene er nok ferske. Heldigvis har hun ikke tendensen til å rulle seg i alt, for det er få ting som er så ufyselig som hundepels inn-gnidd med avføring fra et eller annet dyr.
Jeg kjenner kroppen krangler for hvert skritt, jeg trodde jeg begynte å bli vant til det. Og når man er vant til det, så er det lettere å overse det. Men hver eneste skritt koster, svetten siler, jeg må pause hvert tredje skritt, men jeg jobber videre. Ingen vinner av å gi opp, og ingen dør av å være sliten.
Det går sakte, sakte, sakte og sikkert oppover, jeg kjemper meg gjennom smertene og utmattelsen, jeg gir alt for hvert eneste skritt, jeg SKAL nå toppen!
Plutselig begynner det å fly svarte prikker rundt meg, Pia drar i båndet og jeg faller, jeg klarte ikke holde igjen. Jeg blir liggende der, Pia kommer springende tilbake og vasker hele ansiktet mitt. Hun vifter med halen og tror mor bare leker. Jippi, mor vil at vi skal rulle rundt på bakken! Kan livet bli bedre? Jeg er sikker på at det er det hun tenker. Men jeg leker ikke, jeg ligger ikke der av eget valg. Jeg ligger der, helt totalt utslitt, og da mener jeg HELT, det er ikke et mikro-gram med energi i kroppen. Det flyr svarte prikker rundt hodet mitt, og jeg skal nesten ikke klare å holde øynene åpne. Hele kroppen skjelver og alle muskler skriker til meg. Det brenner i armene, lårene og leggene og det kjennes som om ti tusen kniver stikker meg på samme tid, dypere og dypere. Pusten er overraskende rolig, jeg hadde egentlig ventet at jeg skulle være på god vei til å hyperventilere, men jeg har ikke krefter til det heller.
Jeg blir liggende der en stund mens jeg ser opp på toppen som tårner over meg, det føles som om den ler av meg, ædda bædda, du kommer aldri opp til meg! Jeg kjenner at jeg blir irritert, men så lenge jeg ligger her så har den rett, jeg kommer meg ikke opp dit. Jeg må opp på bena først.
Jeg reiser meg forsiktig opp, det er såvidt jeg klarer det. Bena skjelver, armene klarer ikke vekten av meg når jeg skal støtte meg til dem på tur opp. Men etter mye kaving, så står jeg til slutt på mine egne bein.
Den gleden jeg føler av å stå på mine egne ben er vanskelig å forklare, men den er sterk, jeg gliser bredt, skulle tro jeg nettopp hadde vunnet 5-mila i OL.
Jeg blir stående der en stund, Pia har skjønt at noe er galt og holder seg tett inntil meg. Hun vimser ikke lengre, men er helt rolig å bare venter på beskjed fra meg på hva neste skritt blir.
Jeg krangler med meg selv. Staheten og viljen min sier at det er bare å stå på videre, jeg klarer å komme meg opp, det er jo ikke så langt igjen, du er jo nesten oppe, greit det er en hump mer enn planlagt, som vanlig, det er bestandig en hump til før toppen. Men jeg er skremt, alt annet i kroppen min sier at jeg ikke må høre på staheten og viljen, jeg må komme meg hjem. I allefall prøve å komme meg hjem. Hvis jeg prøver å komme meg opp på toppen så kommer jeg meg mest sannsynlig ikke ned på egen hånd.
Etter et par minutter med meg svaiende sakte innser jeg tapet. Nordtinden har vunnet over meg. Jeg kommer meg ikke opp. Den er ikke verd så mye smerter, den er ikke det.
Hvis jeg skal ha noen som helst sjanse til å komme meg ned, så kan jeg ikke gå videre oppover. Jeg må prøve å samle alt jeg kan finne i kroppen min og prøve, rett og slett prøve. Jeg må ned av dette fjellet, og aller helst uten helikopterskyss. Men jeg innser at det er en reell mulighet for at jeg kommer til å måtte gi opp å be om hjelp for å komme meg hjem i dag. Jeg har bare et eple og litt sjokolade igjen, så noen langvarig pause er ikke en mulighet.
Jeg tar prøvende noen skritt nedover, jeg må støtte meg til steinene og Pia gjør heldigvis ikke noe galt, så jeg slippe å måtte holde henne igjen. Jeg svaier for hvert skritt, jeg kjenner at kroppen sliter med å holde meg oppreist, alle musklene vil klappe sammen og sove. De vil ikke jobbe.
Men jeg må nedover, jeg har ikke noe valg, jeg MÅ!
Takk og pris for at jeg er sta og har en vilje av stål når det trengs. Uten det så ville jeg bare ha måttet gi opp før jeg begynte. Men jeg kjemper meg nedover, skritt for skritt, meter for meter, og til tider, centimeter for centimeter. Jeg aner ikke hvor jeg finner kreftene, ingenting i min kropp tilsier at dette skulle være mulig. Jeg er totalt utmattet, men hvordan kommer jeg meg da videre? Jeg skjønner det ikke.
Det begynner å skye litt over på turen nedover, men slik som svetten siler, så er et temperaturfall hjertelig velkommen. Selv om jeg i bakhodet vet at jeg burde være forsiktig, da det dummeste jeg gjør nå er å bli kald, for da stivner hele kroppen min.
Tårene triller hele veien og gjør det vanskelig å se, men jeg har gitt opp å tørke dem bort. For det første så er det ingen poeng, det kommer bare flere, men hovedproblemet er at jeg har såååå ekstremt vondt i armene at alle bevegelser får meg til å ville krype sammen i fosterstilling. Og er det en ting som er totalt uaktuelt, så er det tanken på å legge seg ned. Det er ikke en mulighet, det kan ikke skje.Legger jeg meg ned nå, så blir jeg liggende,og dekningen er såpass ustabil at med min flaks så ville jeg legge meg ned der det ikke er dekning. Og hvordan skal jeg da få hjelp? Bli liggende der til noen savner meg eller bare tilfeldigvis skal på fjelltur?
Dette bildet tok jeg på tur ned, jeg hadde en liten pause og fant ut at det kanskje var lurt å dokumentere hvor jeg var, i tilfelle jeg ikke skulle klare det. Så selv om det var drittvondt å ta bildet, så følte jeg meg straks tryggere når jeg hadde lagt det ut på facebook.
Det er litt rart hvor stor del av livet vårt nettsamfunnene har blitt, og akkurat nå gjorde det meg veldig godt å vite at alle der ute ser bildet av hvor jeg er akkurat nå, og skulle jeg da bli etterlyst, så ville det være mye lettere å finne meg. Kanskje en dum ting, men så lenge jeg føler meg bedre så gir jeg f***.
Jeg fortsetter nedover, tårene fortsetter å trille, jeg er tørst, men er fri for drikke, jeg hadde ikke planlagt dette. Det er ingen elver i området, så jeg har ingen mulighet for å fylle opp før jeg er lavere i terrenget.
Men skritt for skritt, smerterie etter smerterie, med en kropp som føles som om den har gått gjennom ti runder med Cecilia Breckhus. Med "brennmerker" som flytter seg som de selv vil så er kampen hard, ekstrem hard. Jeg biter tennene sammen og alle drømmer om å bli den neste Lars Monsen river jeg i tusen biter og trør ned i gjørma for hvert ti-tonn-tunge skritt. Jeg skal ALDRI mer leke med den tanken, jeg vil ALDRI mer oppleve noe i nærheten av dette. Det er ikke verd det.
Etter noe som virker som en evighet, men som faktisk "bare" er to og en halv time, så når jeg traktorveien. Jeg kunne ha hylt av glede hvis jeg bare hadde klart. Men slik som stemmen skjelver hver gang jeg må prate til Pia, så gjemmer jeg det til en annen gang. Jeg er enda langt fra hjemme, men et mål er nådd og jeg kan se slutten. Det er en lettelse å se veien og det er mye lettere å gå videre. Fortsatt vondt å j*****, men bedre.
Jeg slipper å sjekke hvor jeg setter bena for hvert skritt, for slik som jeg er nå, så skal det veldig lite til før jeg trår feil og faller. Balansen min er ikke eksisterende for øyeblikket.
Etter å ha brukt nesten en time ned traktorveien og endelig setter bena på asfalt, så har jeg brukt over dobbelt så lang tid som jeg normalt gjør oppover til postkassen. Det sier litt om formen min.
Vi vandrer bortover veien, for hvert skritt er jeg nærmere hjemme enn før. Jeg leker med tanken om å ringe noen å bli kjørt det siste stykket. Og jeg tror at hvis jeg hadde klart å åpne glidelåsen på lomma, så hadde jeg gjort det. Men gripetaket mitt er helt ødelagt. Jeg klarer ikke å få tak i den lille dingsen jeg trenger for å åpne lomma, jeg har prøvd, men hver gang klarer ikke fingrene holde fast i den tingen og armene skriker av smerter med hver bevegelse. Jeg bestemmer meg for å gi opp å heller fortsette å sette det ene bene foran det andre. Jeg håper virkelig ikke at jeg møter noen på veien, for jeg har ingen sjanse til å holde igjen Pia hvis hun legger i vei og jeg kan jo ikke se ut med tårene som renner, bena som bøyer seg i rare retninger og bare tanken på å si hei gjør meg enda mer sliten.
Men etter en evighet er jeg hjemme, jeg er hjemme! Jeg skulle gjerne si at jeg følte noe glede eller noe annet, men jeg var såååå sliten, jeg følte ingenting annet enn det. Jeg klarer til slutt å få båndet av Pia, jeg har kjempet lenge, men til slutt klarer jeg å få opp kroken.
Jeg har ingen sjanse til å få opp skolissene, jeg orker ikke prøve, jeg bokstavlig talt kryper inn i stua. Jeg siktet på sofaen, men etter et par forsøk, så måtte jeg bare innse at jeg klarte ikke å komme meg opp i den. I stedet faller jeg sammen på gulvet, jeg rister, skriker av smerter og har krampe i alt.
Det føles som om jeg skal dø, jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, men det føles slik.
Til slutt klarer jeg å dra ned et pledd og ei pute, jeg roter litt for å få det over meg, men til slutt er det der. Jeg prøver å puste rolig, sakte inn og sakte ut. Jeg prøver å mestre smertene, jeg har mange års erfaring i dette, men det er like vanskelig hver gang.
Etter noen timer med urolig søvn på gulvet føler jeg meg sterk nok til å kle av meg skoene, jeg klarer til og med å hente meg brus i kjøleskapet før jeg faller sammen på sofaen. Det å komme seg opp på sofaen kjennes som en utrolig seier. Jeg tror ikke noen kan skjønne det hvis de ikke har opplevd en slik utmattelse selv. Jeg gliser som en idiot bare fordi jeg har brus å drikke og klarte å legge meg ned i sofaen.
Heldigvis er Pia utslitt, så hun holder seg rolig, så jeg slipper å tenke på å slippe henne ut. Og det er bra, for jeg ville ikke ha klart det, og det ville ha endt opp med en stor gul flekk på mitt hvite gulvteppe.
Jeg putter i meg noen smertestillende tabletter og sover videre.
Jeg er velsignet som klarer å sove selv om jeg har sterke smerter. Jeg har bestandig klart det og det er en av de egenskapene jeg verdsetter mest med meg selv.
Ut på kvelden begynner jeg å komme til meg selv, smertene har minket og det gir meg mulighet til å kjempe mot utmattelsen. Aller helst ville jeg ha blitt liggende i ro på sofaen, men Pia må tisse og jeg kjenner at jeg må ha noe mat. Jeg kjemper meg opp på bena, det koster mye, mye mer enn vanlig. Men selv om bena skjelver under meg så klarer jeg å sette Pia i båndet og finne en pose potetgull.
Jeg skjønner at potetgull ikke er skikkelig mat, men jeg klarer ikke mer, jeg sliter nok med å få opp posen, så tanken på noe annet er uoverkommelig. Mat er mat, tenker jeg.
Jeg knaser i meg potetgull i en rasende fart, men egentlig er det nok nærmere snegletempo, men klarer man ikke mer, så klarer man ikke mer. Pia gnelder og vil inn, jeg karrer meg ut til henne, kjemper med kroken, men får den opp til slutt. Vi går inn i stua, jeg skjelver av utmattelse, det skal ikke mer enn en tur på fire meter hver vei er nok til å ødelegge flere timers hvile.
Jeg faller sammen på sofaen, sovner med TV'en på og bortsett fra smertene som vekker meg, så er det ikke liv i meg før langt ut på dagen etter. Jeg har knasket tabletter i halvsøvne, pepsi max flasken er skåle tom, og det ligger potetgull utover meg, sofaen, bordet og gulvet. Deilig.
Men jeg orker ikke bry meg, det får bare være.
Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Jeg har opplevd tilsvarende utmattelse, men da har jeg bestandig hatt muligheten til å legge meg ned. Denne gangen måtte jeg presse meg langt utenfor grensen. Jeg blir skremt når jeg tenker tilbake på dette, det skulle så lite til for at noe hadde gått galt. Hvordan ville det ha gått?
Smertene skremmer meg ikke. Jeg har hatt smerter stort sett daglig de siste 15 årene og har vært syk mye lengre. Men det at jeg ikke hadde krefter til å gjennomføre en tur som selv unger klarer skremmer meg. Var det bare den dårlige dagsformen som gjorde dette, eller har jeg blitt enda sykere og fjellivet er over for meg?
Jeg vet ikke, men jeg kjenner at jeg ikke er like fristet av tanken om fjelltur som jeg normalt ville ha vært.
Men jeg vil ikke, sykdommene har tatt sååå mye fra meg, jeg har mistet venner, muligheten til å være sosial i lengere tid og må bestandig tenke meg om tre ganger før jeg sier ja til noe. Jeg kan ikke bo hjemme hos meg selv lengre, jeg klarer ikke å vaske opp, åpne dører, lage mat og enkelte dager klarer jeg ikke dusje eller kle på meg selv. Skal sykdommene vinne og ta fra meg friluftslivet også?
Jeg vet ikke svaret, jeg vet ikke hvor veien fører nå. Jeg tør ikke tro, håpe, drømme lengre. Så mange drømmer er knust, klarer jeg en til? Og hva blir det neste?
Jeg vet at dette vil forandre seg om en stund. Det gjør bestandig det. Jeg vil bestandig ha drømmer, håp og tro, men av og til er det vanskelig. Veldig vanskelig.
Men det er viktig med drømmer, uten dem kan man bare grave seg ned. Det trenger ikke være store ting, men drømmer, tro og håp er livsviktig. Og jeg vil fortsette med det, jeg må bare komme over denne skuffelsen først og det kan ta litt tid.
