Vondt

Værskiftene er døden for meg og denne "sommeren" har bare bestått av værskifter. Den ene dagen regner det, så en halv dag med opphold og kanskje en solstråle eller to før det plutselig er kuling og iskaldt. Og så starter det hele opp igjen, regn, sol, vind, tåke, overskyet o.s.v.
Og vindretningene... Nordavind fra alle kanter...

Jeg er lei. Fram til nå har jeg bitt sammen tennene og virkelig prøvd å fokusere på alt annet en smertene. Og jeg er flink til det.
Mange års trening har lært meg å overse smertene, de er der men siden jeg ikke kan gjøre noe med det så hjelper det ikke å synes synd på seg selv.

Men hvor lenge skal jeg måtte skjule det, hvorfor er jeg nødt?
Legekunsten har nådd så langt, hvorfor kan de ikke stoppe smertene? Hvorfor må jeg leve med dette?

Akkurat nå så skulle jeg ønske at jeg hadde mulighet til å knaske i meg nok tabletter til jeg ikke kjente et eneste lite smertestikk.
Bare en time uten en eneste smerte, en time. Er det så mye å be om?
Jeg ber ikke om et liv eller år, bare gi meg en time...

Men det går ikke.
Mine smertestillende klarer ikke å fjerne smertene. Jeg slipper (som oftest) unna de verste smertetoppene, men den evinnelige "tannpinen" er der, bestandig...
Den forsvinner aldri...

Ja jeg vet at dette er et deprimerende innlegg. Men av og til så må jeg klage til noen og da er bloggen det beste alternativet.

Klager jeg til mamma eller pappa så blir de så fortvilet over at de ikke kan gjøre noe. De kretser rundt meg i håp om å hjelpe, men det ender som oftest opp med at jeg blir irritert.
Jeg skjønner at de er bekymret og at de gjerne vil hjelpe. Men å konstant spørre om jeg har vondt eller om jeg trenger noe blir plagsomt. Og sier de ikke noe så ser de på meg som om jeg skal gå i tusen knas hvert øyeblikk.

Jeg er evig takknemlig for at de er her å hjelper meg og det er ingen tvil om at de vil mitt beste. Det er bare ekstremt vanskelig å være takknemlig mens smertene gnager på hver eneste celle i kroppen og det føles som om noen springer rundt med en enorm fakkel inne i armene mine.

Så jeg prøver å ignorere smertene, klistre på meg den smilende og glade masken som alle liker, og late som om livet er ok.
Innimellom klarer jeg til og med å overbevise meg selv om det.
Du aner ikke hvor surt det er når illusjonen knuses kort tid etter.
Derfor prøver jeg å skjule hvor ille smertene er for foreldrene mine. Det er ikke bestandig jeg lykkes men det er verd innsatsen de gangene jeg kan spare dem for bekymringene.

Satser på at ting er bedre i morgen eller på tirsdag. En eller annen gang må jo værgudene bestemme seg for hva slags vær det skal være. Slik det er nå skulle man tro de var i trassalderen.

Skal prøve å sove litt nå, drømme om den dagen vidunderpilla er oppfunnet og jeg får prøve.
Ser for meg en knall limegrønn kapsel med gule badeender trykket på.
Den fikser alt på 1 2 3.

Natta!