Som tittelen avslører så er jeg hjemme i leiligheta en tur. Det begynner å bli lenge siden sist jeg var her lengre enn de minuttene man bruker på å skifte klær.
Jeg og Pia dro hjem på mandags kveld. Valgte å dra sent slik at Pia ville være sliten etter å ha løpt etter scooteren på deler av veien fra hytta. Det fungerte, og bra er det, for hun har en liten tendens til å bli litt urolig/rastløs det første døgnet når vi er hjemme. Det er vel naturlig tenker jeg, hun er jo vant til å ha hele gjengen rundt seg. Meg, mamma, pappa og ikke minst Carina, labradoren vår. Så hun savner dem sikkert.
Men siden hun brente så mye energi på turen hjem, så merket jeg ikke så mye til denne rastløsheten.
I dag er det torsdag og i morgen drar jeg tilbake til foreldrene mine igjen. Sliten, men på en god måte. Jeg har utnyttet tiden hjemme rimelig godt å selv om jeg er sliten og har vondt nå, så er det greit. Jeg godtar det og det var verd det.
Jeg og Pia har gått masse fine turer langs veien, vi er jo ikke vant til å ha vei, så det må utnyttes. ;-)
.JPG)
Her spankulerer Pia ivei langs asfalten. Vi begge nyter det fine været som var. Sola skinte fra en nesten skyfri himmel. Det var skikkelig påskevær.
.JPG)
Men det gode været hadde visst ikke bestemt seg for å bli hos oss. Før vi nådde hjem fra turen så begynte det å snø igjen. Men jeg skal ikke klage, for jeg ønsker meg MASSE snø til påske.
Og det er jo ikke lenge igjen.
Jeg har også fått testet ut Pia sammen med små valper, jeg var litt usikker siden hun har en tendens til å leke litt hardt med andre hunder. Så jeg var rimelig nervøs når jeg gikk ned mot huset til venninnen min som akkurat har fått seg en liten pelsdott.
Men Pia oppførte seg eksemplarisk, hun var sååå forsiktig med den lille. Hun lekte med han, men så forsiktig, hun lot han føre hele tiden og var bare med på leken på hans vilkår.
.JPG)
Se så søte de er. :-) Men siden jeg selv har fått smake på de skarpe valpetennene til den karen der, så vet jeg ikke helt om jeg misunner Pia...
Båndet til Pia ødelegger bildet litt, men jeg ville ha muligheten til å dra henne inn hvis hun skulle bli voldsom. Så da får man se bort fra det fotomessige og heller satse på sikkerhet.
.JPG)
Men av å til må man ta litt igjen. Det ser jo nesten ut som om valpen hyler ut, men jeg kan love deg at de eneste lydene som kom ut var lyder av glede. Å leke med Pia var visst helt fantastisk. Han ville ikke gi seg, man så at han var sliten, men han skulle springe videre.
Pia og Varjo som valpen heter fikk leke sammen flere ganger. Men siden matmor til Varjo jobber, så kunne de ikke leke hver dag. Men neste gang vi er hjemme så skal vi møtes igjen.
Og ikke nok med at Pia fikk utfordret seg sammen med en liten valp, så fikk jeg endelig tilbringe litt tid sammen med ei god venninne. Og det var fantastisk.
Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg nøt hvert eneste sekund jeg fikk være sammen med henne. Det er så sjelden jeg får mulighet til å gjøre det. Bare det å prate sammen med noen på min egen alder, er spesielt. Det blir noe helt annet enn å prate med mamma og pappa. Å høre hva som skjer i hennes liv, prate om familien hennes og le sammen. Ubeskrivelig. Det er slike ting man ikke setter nok pris på før de er borte. Slike små, perfekte gleder.
Tirsdagen og onsdagen brukte jeg hjemme. Gikk turer med Pia, pratet med folk jeg ikke har sett på lenge, se serier som foreldrene mine ikke ser og selvfølgelig slappet av.
Et av høydepunktene er to lange, gode telefonsamtaler med ei barndomsvenninne. Jeg har savnet henne, men hun bor i Harstad sammen med mann og barn. Og det blir litt langt for meg å reise.
Men det var skikkelig godt å høre stemmen hennes, bli oppdatert på hva som har skjedd de siste månedene og hva planene videre er. Vi var også inne på mine planer og framtidsutsikter, men jeg prøver å unngå prat om sykdom og smerter, folk liker det ikke og jeg vet at jeg likte det heller ikke når jeg var frisk. Litt sykdomsnakk kan man tåle, men når man lever slik som meg så er det ikke så veldig mye annet å prate om. Så jeg fokuserer heller på deres liv. Og planer? Joda, jeg har planer, men jeg kan jo ikke tidsfeste en eneste ting for framtiden. Nei, det er bedre å unngå det å heller prate om noe annet. Og det er godt for meg også å "leve" litt gjennom livene til de rundt meg.
Så jeg koset meg med historier om familien hennes, oppussingsplaner og framtidshåp. Jeg fikk testet hjernecellene på noen problemer å komme med noen meninger. Hva er bedre enn det?
Jeg avtalte til og med at jeg skulle ringe henne neste gang jeg var hjemme.
For det er så håpløst å ringe vennene mine med mamma og pappa rundt meg, da skal de bare si det, og så må jeg hilse den. Og huske å fortelle det. Og når man legger inn den dårlige dekningen der ute, så blir hodet mitt overbelastet før jeg får sagt noe av det jeg vil. Derfor er det bedre å gjøre det når jeg er alene, når jeg kan konsentrere meg om den ene personen og det vi prater om. Jeg som sliter med å henge med i en samtale ansikt til ansikt må rett og slett ha ro rundt meg når jeg skal prate i telefonen.
Og heldigvis så godtok hun det, ingen sure miner, det ble jeg glad for.
Det er ikke alle som ville forstått det, men heldigvis gjør hun det. Jeg er heldig som har slike venner.
I dag er det torsdag og i dag sendte jeg Pia utover til foreldrene mine. Selv ble jeg her, for jeg skulle på KAFE med en av mine eldste venninner. Vi har dessverre mistet veldig mye av kontakten de siste to-tre årene, mye på grunn av at jeg ikke klarer så mye, men jeg tror at livet hennes også forandret seg i den tiden. Og når jeg da ikke klarte å henge med, så ble det bare mindre og mindre kontakt. Synd, men sant.
Men en av fordelene med venner man har kjent hele livet er at når man da endelig møtes igjen, så er det ingen problem. Man finner fort fram til den samme "stilen", den samme sjargongen.
Så etter å har levert fra meg Pia, så dro jeg til byen. Vi møttes på Jekta, så vi hadde nok av butikker å velge mellom mens vi vandret rundt å pratet. Middag unnet vi oss også, usunn mat med pommes frites og hele pakken. Men av å til må man kunne unne seg slikt.
Det var kjempekoselig, jeg fikk høre hva som skjer i livet hennes, hvordan sønnen hennes har det og alt mulig annet. Vi flirte og koset oss sammen.
Men som de sier; tiden flyr i godt selskap, og vi måtte avslutte så alt for fort.
Men jeg vet at tøyer jeg for hardt, så vil jeg angre på det etterpå. Litt ekstra vondt er greit, mindre energi er greit. Men mer enn det bør man unngå.
Så til slutt måtte jeg gi henne en klem å si hade...
Men jeg håper å ber om at det ikke skal være så lenge til neste gang jeg kan være sosial med vennene mine igjen.
Men først er det påske på hytta sammen med stor familien. Jeg gleder meg. Så planen nå er å bruke de neste dagene til å komme meg ovenpå etter utskeielsene denne uka, slik at jeg kan leke litt med ungene når de kommer utover.
Og kanskje det til og med blir en kveld eller to med spilling av Settlers? Det hadde vært noe...
Få ting slår en kveld med brettspill sammen med venner, spesielt i påska.
