Ut på tur, aldri sur!

Jeg kom meg på telttur i år også.  Jeg var en stund redd for at kroppen og været skulle hindre meg. Men det ble tur til slutt.
Jeg skal ikke påstå at turen var smertefri, men hvem bryr seg om det når man sitter ved bålet og kikker på duppen som ligger ute i vannet? Man kan jo ikke gjøre annet enn å nyte øyeblikket.

Turen var kjempefin, dessverre litt lite fisk, men det viktigste er jo å prøve. Vi var stort sett heldige med været. Slet med kald vind den første kvelden og siden kulde gjør meg så mye dårligere så ble vi litt skremt av værmeldingen dagen etterpå og bestemte oss for å gå ned på kvelden. Så det ble bare en natt i telt.
Og i etterpåklokskapens lys så ser vi at vi godt kunne ha tatt en natt til. Men hvem kunne vite det?

Det viktigste er at vi fikk oss den årlige teltturen. Jeg fikk fisket, nytt utsikten, koset meg ved bålet og ikke minst gått opp og ned med stor sekk.
For meg som lever et så avstengt liv gir dette en skikkelig mestringsfølelse som jeg trenger. En liten del av et normalt liv.  Noe som jeg har gjort i 10år og enda kan delta på. Det er dessverre så alt for få ting igjen.

Men tilbake til teltturen vår. Jeg var litt bekymret for hvordan Pia ville oppføre seg, både det å ligge i telt men også om hun kunne være litt løs uten å stikke av. Men det hadde jeg virkelig ikke trengt, hun oppførte seg eksemplarisk. Hun var løs store deler av tiden, men holdt seg rundt oss og hadde ingen forsøk på å stikke av.
Og natta i teltet sov hun som en stein. Det var nesten irriterende for oss andre som snudde på oss hvert 5 min i håp om å finne en behagelig stilling.

Dagen etterpå sto vi opp til overskyet og litt kjølig vær. Men etter å ha kokt oss te på bålet og spist frokost begynte skydekket å sprekke. Og en times tid etterpå satt vi der i strålende sol. Men værmeldingen truet med vind på kvelden og regn dagen etterpå. Så vi vurderte fram og tilbake på om vi måtte kutte ut den siste natten og gå ned.
Jeg benyttet morgenen til å fiske litt, men fikk nesten ingenting. Noe som er uvanlig i dette vannet, her bruker det å bite stort sett hele tiden de første dagene og så roer det seg. Men denne gangen måtte jeg slite for fangsten.
Litt ut på morgenkvisten gikk vi oss en tur opp på en topp. Det var en nydelig utsikt som møtte oss, fjell, sjø og skog. Jeg kunne se nesten helt inn til byen. Jeg har lagt ved bilder herfra, men på grunn av denne håpløse appen så havner de nederst samme hva jeg gjør.

Ut på kvelden pakket vi sammen alt og startet på turen ned.
Min mor ville ikke ta sjansen på å bli en natt til. Det var en for stor mulighet for at jeg ville fryse på kvelden og dermed bli dårlig og at regnet ville komme litt tidligere og vi ville ende opp med å pakke alt sammen i regn.
Og det har vi gjort før og det er ikke å anbefale. Sekken blir fort mange kilo tyngre av et vått telt og våte klær.
Men vi tok oss god tid, tok av oss sekkene flere ganger og plukket multer når vi så mer enn to/tre av dem, og tok mange pauser og bilder. Tror aldri jeg har hatt en så rolig og avslappet tur nedover. Hundene kjedet seg litt på grunn av det rolige tempoet, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Pia har ikke vondt av å vente litt av og til.

Men jeg fant også ut at en natts teltturer ikke er å anbefale for en som meg. Å tvinge kroppen til å bære tung sekk to dager på rad er ikke lurt. Alt i kroppen protesterte når jeg kastet av meg sekken ved stranda og jeg tillot den å slappe av. Men heldigvis er jeg ekspert på å holde kroppen gående så lenge jeg må. Jeg klarer på en eller annen måte å lukke ut de verste smertene og kroppens protester, men jeg betaler for det med renter når jeg endelig slapper av og kroppen får "kontakt" med meg igjen. Men det er en god ting å ha. Jeg skulle bare så gjerne ha kontrollert det selv, slik at jeg kunne benytte meg av det i andre situasjoner. Men jeg kan ikke bestemme selv når jeg får det til, jeg kan bare benytte meg av det når jeg kjenner at det er tilgjengelig. Vanskelig å forklare, men....

Men selv med lite søvn, kald vind og lite fisk så er dette en av mine beste teltturer. Hvorfor? Ganske enkelt fordi kroppen min har kranglet så mye, spesielt de siste 6-7mnd, at det å klare det gjør turen spesiell.
Jeg klarte å bære en sekk på 20kg opp på fjellet samtidig som jeg hadde kontroll på Pia og klarte å være sosial. Det er noe stort i min verden.

Så nå kan jeg leve på denne turen gjennom vinteren og glede meg til neste år og ny tur. Jeg kan se på bildene og planlegge hvilken topp vi skal ta mens vi er der oppe til neste år og hvilket fiskevann jeg da skal prøve.
Men en ting er allerede bestemt. Vi skal ha teltleiren på sammen plass som vi bestandig har hatt den. Noen ting er for gode til å forandre. Tradisjoner er viktige!

En ting er i allefall sikkert:
Jeg gleder meg allerede til neste års telttur og ingenting skal hindre meg fra å delta!
(I allefall ikke denne dritt kroppen min)