Gode venner

Siden jeg har vært mye syk i over 20år, så har jeg vært heldig. Jeg har venner som er der når jeg har energi og mulighet til å være sosial. Selv om de kanskje ikke forstår helt hvordan det er å være meg. Så prøver de.
I tillegg er noen av dem veldig flinke til å finne på ting som jeg klarer selv om jeg har en dårlig periode.

Jeg er ikke den som har flest venner, men hva betyr det når de man har er fantastiske, humoristiske medmennesker?

Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. De gjør livet mitt innholdsrikt og spennende selv om jeg tilbringer store deler av tiden min innenfor husets fire vegger.

Men det er ikke til å stikke under en stol at man også har mistet venner på grunn av sykdommene. Men jeg er ikke bitter eller sur. Jeg skjønner dem.
Det er ikke lett å ha et forhold til en person som i perioder bare forsvinner. Som ikke kan prate i telefonen i timesvis. Som kanskje avlyser avtaler i siste liten. Som unngår fester og store folkemengder.

Men gjør jeg ikke det så slår det meg ut i laaaang tid. Etter et bursdagsselskap med gode venner og bekjente så vet jeg at den nærmeste uka blir et helvete med smerter og utmattelse.
Etter at jeg sluttet å drikke alkohol så ble ting litt bedre. Men store sammenkomster er dessverre ikke tingen for meg. Og ja, man savner det.

Det er to år siden jeg var ute på byen, et år siden siste bursdagsselskap og tre måneder siden sist jeg klarte å dra på besøk.

Men som sagt, jeg har gode venner. Og ved hjelp av dem så henger jeg på en måte med i livet rundt meg. Jeg er heldig!
Og nå håper jeg bare at jeg snart er klar til et kafe besøk, en film på kino eller bare en time eller to i sofaen til ei venninne. Snart... :-)