Framover....?

Det skjer endelig litt i livet mitt. Men dessverre så vet jeg ikke hvor mye jeg tør skrive om det. Jeg er litt redd for at ting kan slå tilbake på meg i ettertid. Men siden det skjer to større ting hos meg for tiden, så kan jeg i allefall fortelle om en av dem. Bedre enn ingenting, ikke sant...?

Jeg holder nå på å legge siste hånd på lånesøknaden til husbanken. Jeg søker om lån til å bygge meg et lite hus ute på landet i Nord-Troms. Ikke noe stort, nærmere bestemt 5 moelven brakker satt sammen og røstet tak over. Så huset vil ende opp på litt under 100kvm, men det er mer enn nok for meg og Pia. Og skulle vi tilfeldigvis bli flere, så vil det være plass til det også. :-)

Jeg og mamma markerte ut hvor huset skal stå for en uke siden, det var spennende å se markørene som viser hvor hushjørnene mine vil være hvis alt går som planlagt.

Egentlig hadde vi håpet å få huset opp før vinteren, men tiden går fort og det er mye info som må hentes før husbanken kan vurdere lånet. Men hvis jeg får sendt søknaden avgårde en av de nærmeste dagene og all info de trenger er med, så kan det kanskje bli virkelighet.

Tenk å kunne feire jul i eget hus??? Det er drømmen! :-D

Ellers så skjer det ikke så mye, livet går som vanlig her hos meg. 

Pia ble 2 år for 6dager siden, så hun er "voksen"nå. I teorien, i praksis så tror jeg ikke at en måned den ene eller andre veien har så mye å si.

Men hun har roet seg en del i sommer, så kanskje det er noe i det likevel?

Er hun ikke nydelig?

Jeg tok dette bildet i sommer mens vi var på campingbil tur i Vesterålen.

Men nå må jeg sette meg ned å gjøre ferdig det (forhåpentligvis) siste til lånesøknaden min.

Ønsk meg lykke til! :-)

Vondt

Værskiftene er døden for meg og denne "sommeren" har bare bestått av værskifter. Den ene dagen regner det, så en halv dag med opphold og kanskje en solstråle eller to før det plutselig er kuling og iskaldt. Og så starter det hele opp igjen, regn, sol, vind, tåke, overskyet o.s.v.
Og vindretningene... Nordavind fra alle kanter...

Jeg er lei. Fram til nå har jeg bitt sammen tennene og virkelig prøvd å fokusere på alt annet en smertene. Og jeg er flink til det.
Mange års trening har lært meg å overse smertene, de er der men siden jeg ikke kan gjøre noe med det så hjelper det ikke å synes synd på seg selv.

Men hvor lenge skal jeg måtte skjule det, hvorfor er jeg nødt?
Legekunsten har nådd så langt, hvorfor kan de ikke stoppe smertene? Hvorfor må jeg leve med dette?

Akkurat nå så skulle jeg ønske at jeg hadde mulighet til å knaske i meg nok tabletter til jeg ikke kjente et eneste lite smertestikk.
Bare en time uten en eneste smerte, en time. Er det så mye å be om?
Jeg ber ikke om et liv eller år, bare gi meg en time...

Men det går ikke.
Mine smertestillende klarer ikke å fjerne smertene. Jeg slipper (som oftest) unna de verste smertetoppene, men den evinnelige "tannpinen" er der, bestandig...
Den forsvinner aldri...

Ja jeg vet at dette er et deprimerende innlegg. Men av og til så må jeg klage til noen og da er bloggen det beste alternativet.

Klager jeg til mamma eller pappa så blir de så fortvilet over at de ikke kan gjøre noe. De kretser rundt meg i håp om å hjelpe, men det ender som oftest opp med at jeg blir irritert.
Jeg skjønner at de er bekymret og at de gjerne vil hjelpe. Men å konstant spørre om jeg har vondt eller om jeg trenger noe blir plagsomt. Og sier de ikke noe så ser de på meg som om jeg skal gå i tusen knas hvert øyeblikk.

Jeg er evig takknemlig for at de er her å hjelper meg og det er ingen tvil om at de vil mitt beste. Det er bare ekstremt vanskelig å være takknemlig mens smertene gnager på hver eneste celle i kroppen og det føles som om noen springer rundt med en enorm fakkel inne i armene mine.

Så jeg prøver å ignorere smertene, klistre på meg den smilende og glade masken som alle liker, og late som om livet er ok.
Innimellom klarer jeg til og med å overbevise meg selv om det.
Du aner ikke hvor surt det er når illusjonen knuses kort tid etter.
Derfor prøver jeg å skjule hvor ille smertene er for foreldrene mine. Det er ikke bestandig jeg lykkes men det er verd innsatsen de gangene jeg kan spare dem for bekymringene.

Satser på at ting er bedre i morgen eller på tirsdag. En eller annen gang må jo værgudene bestemme seg for hva slags vær det skal være. Slik det er nå skulle man tro de var i trassalderen.

Skal prøve å sove litt nå, drømme om den dagen vidunderpilla er oppfunnet og jeg får prøve.
Ser for meg en knall limegrønn kapsel med gule badeender trykket på.
Den fikser alt på 1 2 3.

Natta!

Stille

Det har vært stille fra meg i det siste, jeg har rett og slett ikke hatt noe spesielt å fortelle og formen er ikke samarbeidsvillig.

Været har vært EKSTREMT ustabilt og det merkes godt i den vonde kroppen min. Håper på stabilt godt sommervær, men det ser ikke ut til å komme. Men nå skal jeg ikke klage så veldig for de siste to dagene har vi hatt fint vær. Sol og tosifret temperatur. WOW!!!

Men heldigvis så har jeg Pia i livet mitt og da "må" jeg ut på tur. Så noen turer har det blitt. 

Stort sett med lue og votter på, men så lenge man har kommet seg ut døra så er det godt med tur, det er bare den dørstokkmila som er hard å lite fristende.

Prøver å lære Pia å være fotomodell, synes hun begynner å bli flink. 

Her poserer hun foran Lyngsalpene.

Selv om finværet og sommeren lar vente på seg, så er det noen som vil vasse. 

Men jeg kan garantere at jeg hadde ingen planer om å vasse sammen med henne.

Så stille og rolig her, skriver når det skjer noe.

Moteslave..?

Jeg har blitt bitt av basillen som sprer seg over hele Norge. Jeg har begynt å fargelegge. 😊

For meg som har så lite energi og såååå mye tid er dette perfekt. Når jeg ikke vil hekle eller strikke så er fargebøkene perfekte for meg.

Noen mener de vil være gode til stressmestring og lignende. Jeg kan virkelig se for meg det. Når man setter seg ned med fargeblyanter og boka så roer alt seg. Jeg kommer inn i en egen verden hvor fargevalg og streker er det som betyr noe. Smerter, stress og annet blir bakgrunnsstøy. Deilig, ikke sant?

Så dermed er jeg en moteslave, jeg som ikke eier en eneste merkeveske eller sko. Ikke har jeg hatt Ball-genser eller Lewis bukse heller, hvem hadde trodd at jeg skulle bli en av dem..? 😉

Tur og kos

Er på hytta å slapper av. Det skjer ikke så mye her ute, men jeg klager ikke.
Så lenge jeg har Pia, håndarbeid og turterreng rett utenfor stuedøren så har jeg det rimelig bra.

Her går min våkentid utenfor senga til turer på stranda eller oppå haugene i området. Fjelltur sesongen er enda ikke åpnet, det er fortsatt for mye snø i fjellet etter min mening. Men snart.... Å jeg gleder meg!

Utover turgåing så har jeg heklet en god del. Jeg og mamma skal ha et salgsbord på en lokal sammenkomst og da må man jo ha noe å selge. Så jeg har heklet en del nøkkelringer og barneleker. I tillegg har jeg tovet noen luer å filtet motiv på dem.
Det blir spennende å se om vi får solgt noe.
Vanligvis er det mamma som selger mest, hun har lester og votter som sin spesialitet.

Nå som sammenkomsten begynner å nærme seg så kjenner jeg litt på "presset" siden jeg har en 5-6 påbegynte prosjekter som bør ferdigstilles. Men blir de ikke ferdig så blir de ikke det. Enkelt og greit.

For å gå tilbake til turlivet. Så hadde jeg en kjempefin tur i dag. Vi var oppe på et av utkikkspostene i området, det var sol, nesten vindstille  (noe som omtrent aldri skjer her ute) og over 10°C.
På toppen satt vi oss ned å spiste matpakken før utsikten måtte dokumenteres utførlig. For selv om man har haugevis med bilder fra samme plass så kan det jo være i dag man tar blinkskuddet. Man vet jo aldri...

Legger ved et bilde av mitt forsøk på å tvinge Pia til å være fotomodell. Ikke så dårlig, men vi må øve litt mer på det.

Framgang

Var på kommunehuset i dag. Der møtte jeg ei veldig hyggelig dame som hjalp meg med å svare på alle spørsmålene mine angående mulig huslån til bygging av egen bolig.
Hun gikk gjennom alt med meg, så nå vet jeg hva jeg må gjøre videre.

Første skritt på veien er å finne noen som kan hjelpe meg med plantegninger, for det må være med søknaden. Og jeg betviler at mine småtegninger i en notatbok holder. Men jeg vet jeg har et par søskenbarn som jobber innenfor bygg og de kan kanskje hjelpe en stakkar?

Etter det så må jeg hente inn priser på materialer og arbeid. Og ved bygging av hus så er det mye som hører til. Så det blir nok å gjøre. Jeg kan jo ikke gjøre noe særlig selv, så jeg er totalt avhengig av hjelp og av innleide snekkere o.l.

Som du skjønner, det er mange tanker som svirrer i hodet mitt nå og så alt for få svar. Men ting går framover og bare det er fantastisk. 😃
Jeg er så vant til at alt står stille at jeg blir nærmest sjokkert når det skjer noe. Men dette blir spennende. 😃

Måtte bare legge ved et bilde av stranda som vil være en del av utsikten fra huset mitt.

Kanskje?

Dette vil kanskje bli utsikten fra huset mitt hvis ting går som planlagt.
Nå er det utrolig mye som må gå i orden før jeg kan få dette til.
Men jeg skal på kommunen i morgen for å høre om hvordan jeg skal gå fram for å søke om kommunalt-lån/startlån. Skal også høre hva det vil koste å gå ut tomta og eventuelle bestemmelser på størrelse som kan forandre på ting.

Det blir en spennende dag, jeg både gruer og gleder meg. Det kan slå begge veier, kanskje de sier blankt nei til lån å knuser drømmen med en gang? Hvem vet? Jeg har aldri prøvd meg på noe slikt, så jeg vet i allefall ingenting.

Ønsk meg lykke til å send positive tanker min vei.