Har hatt en rolig jul og bortsett fra værskiftene så har det gått greit med kroppen.
Som jeg nevnte i forrige innlegg så er det på tide med noen planer. Jeg kan visst ikke forvente at sykdommen forsvinner eller blir merkbart bedre med det første. Så da må jeg bare planlegge med den. Jeg kan ikke fortsette å sette livet på vent i håp om bedring. Det har jeg prøvd de siste to årene å fortsetter jeg slik så vil jeg aldri komme noen vei.
Men dessverre minker mulighetene drastisk når jeg ikke kan regne med å bli frisk. Men jeg får ta det som en utfordring.
Jeg har ikke bestemt meg 100% for noe, men jeg har noen håp. Spørsmålet er bare om de lar seg gjennomføre...
Første hinder skal jeg igjennom på mandag, da skal jeg til gynekolog for å høre hvilke muligheter som finnes for meg. Jeg vet at det ikke blir lett verken før eller etter, men dette er noe jeg ønsker meg mer enn noe annet så jeg er villig til å gjøre mye å gjennomgå masse for å få det til.
Ja jeg vet det er egoistisk, men av og til må det være lov. Livet gir aldri noen garantier, men jeg lover å gjøre ALT jeg kan for å gi det barnet en fin oppvekst.
Og mange vokser jo opp med syke foreldre og de ser ikke ut til å ta noen skade, hvorfor skal det ikke gå bra med meg også?
Så på mandag får jeg vite mer. Jeg får høre hva jeg må gjennom og hvilke muligheter det vil gi meg. Det er bare å krysse fingrene.
Jeg legger ved et bilde som jeg synes beskriver det hele ganske godt.
Vi prates så snart jeg har noe å fortelle.
